Kjære Nils & Bendik,

Jeg skriver 22. juli. Akkurat nå føles alt jeg har sendt dere – hvert bilde, hvert ord, hvert kort – skrekkelig malapropos. De var sendt under andre forhold, i en helt annen sinnsstemning. Mitt håp er at de kan være påminnelser, i beste fall, om hva som er vanlig, weird, irriterende, dust – i ett ord, alminnelig – i en merkelig tid. Hva tror dere?

John Erik

Kjære Nils & Bendik,

Etter å ha stirret å norske nyheter i flere timer, bestemmer jeg meg for å kjøre til Stinson Beach. Barna fortjener bedre enn en nyhetsbesatt far. De skjønner uansett lite av Utøya/regjeringskvartalet/terror/hat. Vel framme stiger vi ut av bilen og setter oss i sanden. Først der og da, foran Stillehavet og tåken, slippes følelsene løs. Jeg gråter som et lite barn. Stakkars mennesker.

John Erik

Kjære Nils & Bendik,

Booze & News. News & Booze. Booze & News. News & Booze. Booze & News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze. News. Booze news booze news booze news booze news booze news.

22/7-hilsen,
John Erik

Før helgen rapporterte Stig Sæterbakken om en sjokkartet opplevelse i Hedergrens bokhandel. Her er oppfølgeren.

30. juli
Kjære Lars. Faen ta deg, hvor du ga meg en støkk på Hedergrens, søndag, da jeg fant Effekter i nyhetshyllen og begynte å lese forordet ennå mens jeg var i butikken, først første setning, dernest overskriften, og viste det til Elizabeth, hvit som et laken, og sa at jeg hadde jo kontakt med deg senest i desember og at jeg ikke kunne skjønne at du var gått bort uten at jeg hadde fått vite om det! Det hører med til historien at dødsbudskapet om en kjær kollega nådde meg få dager før vi reiste, dessuten gjør vel Oslo-bomben og Utøya-massakren også sitt til at døden virker som mer av en mulighet enn den pleier. Etterpå, mens vi satt og røkte i solskinnet ute på Stureplan, fortalte jeg Elizabeth at det siste jeg rakk å gjøre var å sende deg et eksemplar av Umuligheten av å leve, at dette var den siste kontakten vi hadde hatt. Og ikke før hadde jeg sagt det, så falt blikket mitt på tittelen på innbrett nummer to. Dernest: Denna förteckning är avslutad våren 2010. Og så det ene med det andre og det tredje. Det tok med andre ord en god stund før jeg skjønte at jeg var lurt. Og godt var jo dét. At jeg var lurt, mener jeg. Men som sagt: Faen ta deg! Stig

31. juli
Käre Stig, ja, fan ta mig och i dessa dagar dessutom, det var ju meningen att du skulle ha fått boken INNAN den blev allmänt tillgänglig … Din lilla text från förra året var en märklig läsning i kraft av dess förmåga att sätta ord på ett helt aggregat av tankar som jag i min enfald gått och trott mig ensam om. Förordet skrevs några veckor efteråt och eftersom förlaget var villigt att skapa en faksimil av det gamla Forum-biblioteket, så gav sig vissa saker sas av sig självt. Författarna i den klassikerserien är ju alla avlidna … Tack för din omtanke. Den värmer mig. Hör av dig nästa gång du är i Stockholm. Det bästa. Lars

Kjære Nils & Bendik,

Jeg føler meg ikke poetisk, snarere prosaisk, sitter på en strand ved Big Sur og har ikke en eneste abstrakt tanke i hodet. Jeg fester bare ord ved tingene, sier det som det er. California-valmue. Tenker jeg. Eller: stein. Sand. Vann. Hav. Tåke. Tang. Svusj. Surkl. Hysj. Hvin. For litt siden skrev jeg at virkeligheten nesten alltid er bedre enn fiksjonen. Nå føles tanken enda mer riktig, mer virkelig, mer sann. Fiksjonene mine, tekstene mine, kommer ikke i nærheten av dette. Bortsett fra dette postkortet. Som kommer litt nærmere. Ikke mye, men litt.

John Erik

Kjære Nils & Bendik,

Er dette kunst (eller litteratur?) selv om det bare er én avsender og to mottakere? (Jeg sikter til postkortet, ikke motivet det bærer.) Eller er det bare «kommunikasjon»?

John Erik

I neste uke slipper vi Det fryktinngydende, tredje og ugjenkallelig siste installasjon i Stig Sæterbakkens singeltrilogi på Flamme. Nedenfor avgir forfatteren vitnesbyrd om et fryktinngydende syn i en bokhandel på Stureplan.

Etter å ha fått med oss Stoltenbergs tale i domkirken (og holdt rundt hverandre litt), forlater vi hotellrommet, spiser lunsj på nærmeste sushibar og legger veien i en bue gjennom Norrmalm frem til Hedergrens bokhandel på Stureplan, der jeg til min store overraskelse finner Lars Jakobsons Effekter i nyhetshyllen, en samling essays og småstykker, ser det ut til, som jeg ikke har hørt det knyst om skulle komme, URVAL OCH INLEDNING AV JOAN BRAVAIS, og idet Elizabeth stryker forbi bak ryggen på meg, blar jeg frem til forordet og begynner å lese og kjenner kulden bre seg i brystet: «Lars Jakobson var roman- och novellförfattare», en kulde som slår over i svimmelhet når jeg leser overskriften: LARS JAKOBSON (1959–2010), nei, ikke han også! – det er tre dager siden dødsbudskapet nådde meg om Sissel Solbjørg Bjugn, to dager siden 22/7 – men hvorfor har jeg ikke hørt noe, tenker jeg, jeg hadde kontakt med ham sist i desember, altså må han ha dødd like etter, siden det står 2010, herregud, Elizabeth kommer bort til meg, hun skjønner at det er noe, og jeg viser henne de grufulle årstallene i parentesen og sier noe sånt som at jeg ikke kan fatte og begripe at det er sant, og da jeg skal betale for boken, spør jeg ekspeditrisen om hun vet at forfatteren er død, men hun bare trekker på skuldrene etter å ha kikket på boken, har aldri hørt om ham, sier hun, og jeg tenker: og nå er det uansett for sent, og da jeg møter Elizabeth igjen, hun sitter på en benk utenfor bokhandelen og røyker, begynner hun å spørre, og jeg forteller at det siste jeg hørte fra ham var i forbindelse med at jeg sendte ham et eksemplar av Umuligheten av å leve, han fortalte da at han var ca. 2/3 ferdig med en ny roman, bare ventet på the other shoe to drop, som han formulerte det, og mens vi snakker, jeg sitter med boken i hånden, lik en annen gravgave, som på innbrettene av smussomslaget har en opplisting av titler under overskriften BÖCKER AV BESTÅENDE VÄRDE FRÅN ALLA TIDER, faller blikket mitt på en av titlene på innbrett nummer to: Stig Sæterbakken/Umuligheten av å leve, men her står den jo, detter det ut av meg, og jeg viser det til Elizabeth, og ingen av oss skjønner noen ting, den er jo ikke oversatt til svensk, sier Elizabeth, så hvordan kan den figurere i en svensk bokserie ingen av oss heller har hørt om, og så leser jeg det som står nederst på innbrettet, etter titteloversikten: Denna förteckning är avslutad våren 2010, og blir enda mer forvirret, oversikten er altså sluttført våren 2010, et halvt år før Umuligheten av å leve ble utgitt, og like lang tid, må det i så fall være, før Lars døde. Og først da – først da – går det opp for den tregosten av en dødsfiksert at det er fiksjon alt sammen, omslaget, bokserien, forordet – og forordskriveren, høyst sannsynlig – det er Lars som står bak, selvfølgelig er det det, han som har iscenesatt det hele i en helsikes troverdig etterlatte papirer-estetikk, helt ned til det lilla klassikerserieaktige boksnittet. Den kontrafaktiske jævelen. Faen ta ham. Når den tid kommer, vel å merke.

Kjære Nils & Bendik,
Var på vei til SF. Høyre bakhjul punkterte. Ble tvunget til å bytte dekk med hjelp fra Bill Vollmann. Sendte ham så med taxi videre, mens jeg kjørte – i lånt bil – til huset til Dave Cullinan. På radioen spilte man to opplesninger av tekster av Wallace Stegner. Begge handlet om bilproblematikk. Vel fremme fikk jeg en t-skjorte av Dave, en forsinket bursdagsgave. «Metaphors be with you,» sto det på den.
John Erik

Kjære dere,
Tilbrakte hele dagen med William T. Vollmann. Det var også meningen at han skulle sitte på fra Sacramento til San Francisco. Men høyre bakhjul ville det annerledes. Pang, sa det. Så: frøpp, frøpp, frøpp. Jeg måtte stanse SUV-en og skifte dekk langs motorveien. Heldigvis var Bill der. Det finnes ikke bedre støtte enn en mann som har reist overalt og sett langt verre ting. Og han tar gjerne i et tak, godeste Bill. Det skal han ha.
John Erik

Kjære Nils & Bendik,
«Send et postkort,» sa en av dere før jeg reiste til USA. Postkort ja, tenkte jeg. Det skal de faen meg få.
Alt godt, John Erik

Kjære Nils & Bendik,
Er på vei til Sacramento for å besøke William Vollmann. «Perhaps life is a process of exchanging hopes for memories,» skriver han i The Rifles. Eller skriver han «maybe» og «trading»? Jeg husker ikke. Uansett: bedre beskrivelse av et postkort finner man ikke. Eller gjør man?
John Erik

Kjære Nils & Bendik,
Jeg har reist med barn i flere døgn. Den eneste voksenstemmen jeg har hørt i dag kom fra en bensinpumpe. Kjeden Maverik ønsket å tilby meg «great value». Jeg takket nei, men bensinpumpen fortsatte å snakke. _____* ta deg, bensinpumpe (tenkte jeg).
John Erik

* Sensurert. Vi er tross alt i Amerika.

Kjære Nils & Bendik,
Her er reiseruta vår, sånn apropos: Las Vegas, Cima, Kelso, Las Vegas, St. Georg, Springdale/Zion, Las Vegas, Baker, Barstow, Los Angeles (Echo Park/Silver Lake), Paso Robles, Cambria, Asilomar, Montery, San Francisco, Larkspur. På hvert eneste sted finner man tegn på at jeg har vært der. Små tegn. For det meste usynlige tegn. Men de finnes.
John Erik

John Erik Riley befinner seg stadig i USA, men har selvsagt fått med seg terroren hjemme i Norge. Siden fredag har han på sin engelskspråklige twitter-konto, postpacific, sendt ut en stripe kjærlighetserklæringer til hjemlandet, alle med inngangssetningen «my country»: «My country: Pakistani families smiling when the fresh mangos arrive. The elderly waiting patiently for the potato truck in Haugesund.» Anbefales! Samtidig fortsetter det å strømme inn postkort til Flamme-kontoret, skrevet og avsendt før 22/7. Her er de forløpig siste:

Kjære Nils & Bendik,
Av filmer har jeg lært at helikoptrene i Los Angeles er et tegn på undergang, en bekreftelse på at denne byen er på randen av katastrofe.* Men jo mer jeg er her, desto mer vant blir jeg til lyden. Jeg har t.o.m. begynt å like den. Det er lyden av en morgenkaffe med broren min, en tur til the Getty, utsikten fra the Griffith observatory. Og av skogen like ved, i Los Feliz, der man kan søke ly fra den ugjestmilde sola, i skyggen av store trær.
Alt godt fra John Erik

* (De roterende bladene skal signalisere frykt/fare/desperasjon.)

Her gjengir vi kortets bakside i faksimile:

Til slutt et postkort med filmplakaten til Trolljegeren, som åpenbart har fått amerikansk kinodistribusjon:

You’ll believe it when you see it!
John Erik

Fredagen opprant med to nye postkort fra John Erik Riley. Nr. 1 har motiv av Lydia Lunch: «Crash» (16″x 20″, fotografi). På baksiden, en kort poetikk (eller en kort-poetikk, om du vil):

Kjære Nils & Bendik,
Jeg skriver på et kort fra Zion, men sender det fra Barstow (for eksempel). Eller: Jeg skriver i Cima og sender fra Las Vegas. Koret avbilder noe, men erfaringen, selve skriveakten, foregår et helt annet sted. Jeg tenker på The Post Card av Derrida. Fravær og nærvær. Språk og virkelighet. Og så noe mellom ytterpunktene, noe fiktivt og like fullt sant. Det er der vi befinner oss, alle sammen. Kanskje.
Alt godt fra John Erik

Kjære Nils & Bendik,
Mannen som driver The Beanery sier følgende når han overleverer maten:
«Here you go, pardner.»
Jeg håper han får et langt liv, til tross for sin spilleavhengighet.
Alt godt, John Erik

(Trykket tekst øverst på baksiden: «For a truly unique dining experience stop in at The Beanery @ Kelso and enjoy a bowl of our world famous chili and piping hot coffee all served up at the historic horseshoe lunch counter that has been beautifully restored to its original 1924 appearance.»)

I dag lå det tre nye postkort fra John Erik Riley i postkassa vår. Vanskelig å tyde poststemplene, men det ovenstående ser ut til å være sendt fra «Los Angeles, California» (et sted vi har hørt om), de to øvrige – klikk under for å lese – henholdsvis fra «Santa Barbara, California» (også hørt om) «Provo, Utah» (ikke hørt om). Om den drømmende grønnsakshandleren har avsenderen følgende å si:

Kjære Nils & Bendik,
Mannen på dette postkortet, har han sett lyset? Jeg tror det. Men hva har han sett, bortsett fra lyset? Det kan man lure på.
Svar utbedes.
John Erik

Vel, han kan være blind. Men vi heller mot at han diskuterer trefruktpriser med en veldig høy kunde utenfor bilderammen. Folk på 2,20 trenger seriøst mye trefrukt. Klart de pruter.

Kjære Nils & Bendik,
«How do you get into this joint?» spurte mannen. Jeg satt utenfor The Mean Bean, en kaffesjappe i Springdale. «You can go in that door,» sa jeg. «Or you can wait until they close and break in.» «We live in a different world,» lo han. Han trodde nok at jeg var en «local». Visse livsløgner må man ha.
Alt godt fra John Erik
(Air mail? Yup!
Par avion? Oui!)

Kjære dere,
Jeg sitter på et hotellrom i Las Vegas og lurer på om man kan lage postkort av nær sagt hva som helst, f.eks. av dette. Jeg tror det.
Alt godt, John Erik