Flamme-forfatter Victoria Durnak avlytter ikke lenger hva Stockholm sier: Sommeren tilbringes på bondelandet i Arkansas, USA. Den første etterretningsrapporten – i postkorts form, blå kulepennversaler, ingen kodeskrift – lyder slik:

«Prøver å ikke tenke på Twin Peaks, her midt i skogen hos besteforeldrene mine i Arkansas. Få folk, mange trær og vi må kjøre bil overalt. Ser på alle som potensielle psykopater og terrorister, alle frokostblandingene på Wal-Mart har sukker som hovedingrediens. USA, hagle i kjelleren, pistol i nattbordskuffen. Aircondition, 37°C klokka 12:00, tepper på alle gulvene. Håper alt er bra med dere. Victoria (har sett skilpadder, kalkuner, coyoter, tarantellaer, rådyr, gresshopper og rever i hagen).»

Vi er så heldige å motta en del post som ikke krever noe av oss, dvs. som verken er regninger eller manuskripter (misforstå ikke: vi er stort sett glade for manuskriptene). Som regel dreier det seg da om postkort, fanziner og chapbooks – diverse news & goodies hjemmehørende i småforleggeriets «tredje kretsløp». Samtlige innsendere kunne fortjene en takk i all offentlighet, men som de sier i fjernsynet: «vi har begrensa sendetid», og må derfor nøye oss med tre høydepunkter fra det siste halvåret.

* Nam Phoung Nguyen er keyboardist i Fjorden baby!, men driver også bloggen Stein, saks og sølvpapir, hvor han suksessivt bearbeider oppsamlede traumer fra en idyllisk-barsk barndom i Loddefjord. Siste post inneholder et gulnet foto av en ca. ni år gammel John Olav Nilsen iført Bosselini-genser. Sterke saker! Nam er muligens Loddefjords svar på Frode Grytten (med skateboards og rohypnol i stedet for herresykler og the Smiths). Ei fanzine skal også være på vei – tittelen er enten «SSS», «Min kampsport», «Loddefjord Tidende» eller rett og slett «NAM». Tror vi stemmer for den siste. Tegne kan gutten også, jf. stripa ovenfor (klikk på bildet for en strunk «punchline»).

* Apropos tegninger. Vi har tidligere omtalt Kier Cooke Sandviks fanzine Flesh World. Men Kier har flere jern i ilden, baller i lufta osv.: Han har illustrert nyutgaven av Richard Hells kortroman The Voidoid (1973), og lanserte i høst tegneseriefanzina Meat Boys sammen med Ottar Karlsen. Ettersom det tegneseriefaglige nivået på Flammekontoret er heller labert, lar vi dere dømme selv. Men vi kan ikke skjønne annet enn at dette er ganske bra? Fin story, også. Et menneskehode blir bl.a. sydd på en feit huskatt. Deretter brede smil fra både katt og eier. The End.

* Tegninger, kollasjer og tekst er å finne i Miriam Myrstads fanzine Discomedusae, undertittel: I Think of Jellyfish as a Swimming Stomach (eller er undertittelen en del av tittelen?). Vi har bare sett ett nummer, men fanzina later til å handle om maneter. Hvem sa at humanister ikke var opptatt av biologi? Mye lærerikt stoff her, ikke bare o-faglig, men også sosiologisk: Slik gjør man en manet-hermende håndbevegelse som visstnok skal avlede oppmerksomheten fra pinligheter. Vil bli testet ut på neste møte i Forleggerforeningens småforlagsutvalg.

Vi satt tysta en lång stund.

På det tidiga åttiotalet var Hydra fortfarande en relativit trivsam plats. Det gick att bo och äta billigt och ingen brydde sig särskilt om sådana som Leonard Cohen, eller mig för den delen. Vi kunde göra ungefär vad vi ville. Vi gick till Bill’s Bar och drack, sedan gick vi till Antonio’s och drack och det brukade sluta i hamnen, längst ut till höger, med någon form av drog och ett paket cigaretter. «One day I will write a book about you, Leonard,» sa jag. «You do that, Peter, you do that,» sa Leonard och gav mig en kyss.

Peter Lindforss (— ur boken jag skriver på nu)

Flammes nettsider er strengt tatt ikke en arena for «debatt», men unntak gjøres når innleggene er så velformulerte at vi ikke kunne skrevet dem bedre selv. Vi gir ordet til Geir Gulliksen, forfatter og sjefredaktør i Forlaget Oktober:

Iblant blir jeg stum. Eller: oftere og oftere blir jeg stum og tenker at her går det ikke an å være, her går det ikke an å si noe. Og nå har jeg vært stum i en uke, nesten, etter at jeg bladde gjennom Aftenposten søndag 18. oktober, der Svein Johs Ottesen publiserte en slett liten kommentar om Jan Erik Vold.

For det var en liten tekst han skrev, i mer enn én forstand, et bittelite nys, bare, som handlet om at Jan Erik Vold var blitt 70, og at Jan Erik Vold har skrevet i mange sjangre og deltatt i offentligheten som gjendikter og introdusør og essayist og mye annet, altså som formidler, i tillegg til å skrive sine egne dikt. Alt dette har jo vært sagt før. Men vanligvis ikke på en så uggen og urven måte. Ottesen er litt mildt opprørt over polemikeren Jan Erik Vold, kanskje. Eller er det noe annet? Umulig å si, alt hang litt for diffust i lufta i denne teksten, som forresten var utstyrt med den kvikke tittelen «Lyrikkentusiasten».

Ottesen avslutter kommentaren med å skrive at selv om Jan Erik Vold for svært mange er en av våre mest sentrale lyrikere, er det «nok som formidler han har gjort størst varig nytte for seg». Altså: Ifølge Svein Johs Ottesen er det «nok» slik at de diktsamlingene Jan Erik Vold har utgitt gjennom snart 45 års forfatterskap er av mindre «varig nytte», de kommer «nok» til å bli glemt før alt det andre Jan Erik Vold har skrevet. En oppsiktsvekkende påstand, servert som en selvfølge, som om det var unødvendig å argumentere for den. I hvert fall fulgte det ingen argumenter med, ikke et eneste.

Hva er dette for slags snikende nedlatenhet?

Georg Johannesen snakket en gang om å bli omfavnet av en lommetyv, men dette var vel mer som å håndhilse på en mann som har gjemt en liten prompepute i hånden.

Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal forstå Ottesen. Er det seriøst ment? Jeg kan jo ikke tro noe annet? Men da kan jeg heller ikke tro noe annet enn at Ottesen faktisk har lest de tjue diktsamlingene Jan Erik Vold har utgitt, og at han gjenlest dem, eller i hvert fall de fleste av dem, ganske nylig? Noe annet ville vært temmelig useriøst, selv for en kommentar i en avis, når kommentatoren så usjenert gjør seg selv til litterær overdommer. For det kan vel ikke være sånn at Ottesens tekst er hamret ned i løpet av en time eller to, uten at den bygger på annet enn gammel irritasjon, fordommer og formodninger?

Hvem vet.

Kom och sätt dig här
Lägg märke till att jag har
släckt ner och tänt ett ljus
Jag tycker om mörkret
Jag längtar alltid till hösten
Det är då livet börjar om
som en skolgång som aldrig tar slut

Hilsen poet og forlagskamerat Peter Lindforss som, ifølge poeten selv, er blitt en gammel mann som åpenbart kan å kle seg, men ikke å leve. Bare det at mange av oss lever også uten å kunne noe for det. Ikke sant, Peter? God høst så lenge!

Hei,

Jeg vet ikke om du er rette adressat, men kanskje du har mulighet til å videreformidle følgende forespørsel: Flamme Forlag veldig interessert i et intervju med Scarlett Johansson. Både min kollega og jeg har bakgrunn som kulturjournalister, og vi vil gjerne stille Johansson noen relevante spørsmål om fredsarbeid og kulturfeltets politiske ansvar. Hvis dere ønsker å nå ut til et yngre publikum, kan vi forhåpentlig være en interessant kanal.

Håper å høre fra deg!

Beste hilsen
Bendik Wold
Flamme Forlag

— —

Fra: Henriksen, Miriam
Sendt: 4. desember 2008 10:46
Til: Wold, Bendik
Emne: Re: intervjuforespørsel

Hei!
Takk for henvendelsen. Vi har mottatt stor pågang av henvendelser om intervjuer fra media. Dessverre kan ikke forespørselen imøtekommes, da det er et meget stramt tidsskjema og lite rom for intervjuer.

Vennlig hilsen
Miriam Henriksen
Presseansvarlig
Nobels Fredspriskonsert

— —

«Kulturfeltets politiske ansvar»? «Interessant kanal»?  Ja, særlig. Se hvilke ydmykelser vi påfører oss selv for å holde denne nettsida i live. Og dette er ingenting mot mailen vi sendte UD da den makedonske statsministeren gjestet Oslo her forleden.

Åh, midtsommer! Så lenge siden. Så lenge til. Vi satt nettopp og beklaget oss over den snikende vinterkulda (bunnotering på gradestokken i dag tidlig), og se hva som dumper ned i innboksen: Dette knus bedårende lykkeknipset fra en bålvarm midtsommernatt for 20 uker og en liten evighet siden. Avsender er poet og advokat Cathrine Grøndahl, som hilser og skriver:

Jeg tok bildet på St. Hansaften og tenkte det ville være noe for dere, og nå sender jeg det omsider avgårde. Kanskje dere burde avbilde dere selv slik neste St. Hans, og gjøre det til en slags logo? Men pass på at dere ikke står for nærme bålet!

Ikke dumt, Cathrine. Hva med en deltidsstilling i markedsføringsdepartementet vårt? Og igjen: God timing! Fy flate som disse lange underbuksene klør.

Vi kjenner ikke folka bak den nystifta trykksaken Jeg!, så vi vet ikke om diagnosen stemmer i dette tilfellet, men den minner ikke lite om f.eks. Ulvedager og Faraojournalen i tone og format. Skjønt primus motor Arne Borge vil trolig brokke seg over sammenlikningen: «Magasinet/tidsskriftet (men helst ikke fanzinen) kan romme kulturkritikk, politikk, anmeldelser, føljetonger, illustrasjoner, skjønnlitterære tekster og annet … Om tidsskriftet skal ha noen hensikt, må det være at vi kan uttrykke ting som ikke skrives andre steder», proklamerte han i en e-post som sirkulerte for noen måneder siden. Nå foreligger første nummer, med tema «min generasjon».

Litt om anslaget: Tonen er hyperrefleksiv, post-marcusiansk, hipsterrunoffsk. Skribentene synes smertelig klar over at ALT ER FLAUT (Abo Rasul). Ta bare blekkas navn – «Jeg!»: Ordet er satt i kapiteler etter hver artikkel, som en slags sluttbyline. Jeg! Jeg! Jeg! Jeg! Slik lyder også de fire første oppføringene i Witold Gombrowicz’ dagbok, husker vi – men da sistnevnte hadde erklært overfor sin skjønne Rita at «Jeg er sentrum i universet», la han generøst til: «… men det er du også». Vi er m.a.o. fanget i oss selv, men miséren er den samme for hele hopen. Likedan med bidragene i Jeg!; de framstår nettopp som en serie (Sartre), bundet sammen av felles avmakt, og derfor med potensial til å realiseres som en gruppe.

Hva handler tekstene om? Generasjonsspørsmål, som sagt. Selvpisken er framtredende, men det er den jo alltid når middelklassen ytrer seg. Jevnt over er det hele ganske flott og ganske topp. En tekst som skiller seg ut er Jo Brochmanns «JOslo-Tags», hvor vi ignorante skosnutekikkere opplyses om «hva som er hot og funny av tags i Oslo». La oss håpe spalta er tenkt som en fast innslag, for dette er virkelig funny, om ikke hot – som når Jo tar for seg noen av de mindre vellykkede arbeidene til sitt writer-idol Pax (også kjent som Paxicus, Pax-1, Paxxer, Pac-Man etc. etc.):

Mange av disse er så uinspirerte at det ikke er mulig å skjønne hvordan de oppstod, som i f. 1, 2, 3, 4. Men spes f. 2! Du ser trolig ikke at denna er kjipere enn f. 3. Men i 3′ern prøver han ikke, han vil bare pisse på gatehjørnet sitt og komme seg videre, og det er stræit. Men 2-ern faller bare mellom alle stoler. Ikke helt plain, ikke schtygg, ikke fin, ikke morsom, bare litt rask-klassisk.

Ha ha! Den siste tiraden klipper vi rett inn i standardrefusjonsbrevet vårt. Tillegges bør at samme Jo bidrar med en prektig kalligrafi-guide i samme nummer, liksom for å gi Oslo Sporveier («Ruter»?) nådestøtet. Eller er hele greia bare en spøk? Fins det en tagger som heter Pax? Er dette virkelig hans tags? Jeg vet ikke hva som er mest genialt: At Jo Brochmann har dikta opp alt sammen, eller at han har starta denne heroiske kampanjen i et ærlig forsøk på å intellektualisere taggemiljøet.

Uansett: Mye moro her, og mer skal det bli: Jeg! nr. 2 slippes medio november (dvs. neste uke?), og temaet er «Jenter» (en hilsen til Vold/Heggelunds Vinduet-nummer med Marilyn M. på coveret?). Du finner bladet here, there and everywhere, og det koster bare en tier.

I går lå snøen hvit og fin i Hesselbergs gate. I dag er den borte. Ikke slik på Rjukan i Telemark, hvor singelklubbmedlem nr. 88, Randi Mossing, holder til. «Me heve allereie helsa kong Vinter hit, han pustar enno mildt», skriver hun i anledning Flammes vinterlistelansering – og kliner like godt til med følgende stev:

Medan eg kvedar gåmåle vers frå middelaldertid
leve dei siste tekstar frå Grytten i bringje mi.
Eg lika så gøtt dei Morrisonske sprang
den vetle bokji vippa i mitt kvedartonale fang.

Vi går ut fra at du snakker om Fº12, Randi? Synd du ikke kan komme på festen. Men du har jo snøfonner å tumle i, din heldiggris.