Emma Aars har sendt oss et stykke prosa på en serviett. Dette er slett ikke første gang noen håndterer sine forretninger pr. papirduk; mediet synes skreddersydd for frierier, haikudiktning og enkel subtraksjon (som når en barregning skal deles på to eller flere). Men aldri før har vi sett serviettarealet så godt utnyttet – fra marg til marg med tynne, svaiende bokstaver – som på det melkehvite eksemplaret frøken Aars lot frankere og postlegge i forrige uke. Innholdslig er vi litt all over the place, men mye faller på plass om man først konfererer følgende Beck-video anno 1997. Stilistisk er vi ca. akkurat der vi skal være. Bård Torgersens ånd(e) svever over vannene; vi sier ikke mer. Tørk deg rundt truten og les:

De som legger seg på stranden for å sole seg er t-a-p-e-r-e. Det er mange som har prøvd å si det før meg uten å lykkes. Bare fordi de er feige jævler. Beck prøvde litt å si det i en video en gang (men vanskelig å vite om det var Beck eller regissøren Michel Gondry som var hjernen bak dette, bare ville legge skylda over på noen andre). Husker ikke sangen, men Beck løper rundt på en strand ikledd dress, skremmer måker. Eller, det begynner med at han først sitter på et kontor – så flyttes kontoret ut på stranda. Så glemmes kontoret, og det er bare Beck, strand, måker. (Og noen barn. Skjønner ikke.)

Les mer » 

Kjære Nils & Bendik,

Jeg skriver 22. juli. Akkurat nå føles alt jeg har sendt dere – hvert bilde, hvert ord, hvert kort – skrekkelig malapropos. De var sendt under andre forhold, i en helt annen sinnsstemning. Mitt håp er at de kan være påminnelser, i beste fall, om hva som er vanlig, weird, irriterende, dust – i ett ord, alminnelig – i en merkelig tid. Hva tror dere?

John Erik

Les mer » 

«Det jeg opplevde, var hvordan stemmelyden fikk fibrene i setestoffet til å vibrere under meg, og hvordan fraseringene brakte det kjølige metallet i stolper, gulv og vinduer inntil huden min. Jeg hadde en total oversikt over metall, stoffer og sømmer rundt meg gjennom lyden jeg hørte i hodetelefonene. Det er den opplevelsen jeg nå vil forfølge.» Det skriver Jenny Hval i sin masteroppgave om Kate Bush, og når Litteratru på Blå åpner neste tirsdag (30. august) skal Hval snakke mer om forfølgelsen og hva som kom av den. I tillegg skal Brit Bildøen og Anna Kleiva lese dikt fra boksingelen Mine stormfulle, stormfulle, stormfulle år (fritt etter Kate Bush). Verdt å få med seg.

Før helgen rapporterte Stig Sæterbakken om en sjokkartet opplevelse i Hedergrens bokhandel. Her er oppfølgeren.

30. juli
Kjære Lars. Faen ta deg, hvor du ga meg en støkk på Hedergrens, søndag, da jeg fant Effekter i nyhetshyllen og begynte å lese forordet ennå mens jeg var i butikken, først første setning, dernest overskriften, og viste det til Elizabeth, hvit som et laken, og sa at jeg hadde jo kontakt med deg senest i desember og at jeg ikke kunne skjønne at du var gått bort uten at jeg hadde fått vite om det! Det hører med til historien at dødsbudskapet om en kjær kollega nådde meg få dager før vi reiste, dessuten gjør vel Oslo-bomben og Utøya-massakren også sitt til at døden virker som mer av en mulighet enn den pleier. Etterpå, mens vi satt og røkte i solskinnet ute på Stureplan, fortalte jeg Elizabeth at det siste jeg rakk å gjøre var å sende deg et eksemplar av Umuligheten av å leve, at dette var den siste kontakten vi hadde hatt. Og ikke før hadde jeg sagt det, så falt blikket mitt på tittelen på innbrett nummer to. Dernest: Denna förteckning är avslutad våren 2010. Og så det ene med det andre og det tredje. Det tok med andre ord en god stund før jeg skjønte at jeg var lurt. Og godt var jo dét. At jeg var lurt, mener jeg. Men som sagt: Faen ta deg! Stig

Les mer » 

Kjære Nils & Bendik,

Vår siste tekst, det siste postkortet vi sender ut i verden, er det andre som skriver. Jeg tenker på det som står på gravsteinen (dersom man er så heldig å få en gravstein). I dag vandret jeg i gravlunden utenfor Cambria og fant følgende tekst: «He was what he seemed to be. He lived for better or for worse, but he’s dead for good.» Han het Donald Alan Levins. Han døde 17. juni 1940. Det står ingenting om når han ble født. Selv historier uten begynnelse har en slutt.

Alt godt,
John Erik
_

Les mer » 

I neste uke slipper vi Det fryktinngydende, tredje og ugjenkallelig siste installasjon i Stig Sæterbakkens singeltrilogi på Flamme. Nedenfor avgir forfatteren vitnesbyrd om et fryktinngydende syn i en bokhandel på Stureplan.

Etter å ha fått med oss Stoltenbergs tale i domkirken (og holdt rundt hverandre litt), forlater vi hotellrommet, spiser lunsj på nærmeste sushibar og legger veien i en bue gjennom Norrmalm frem til Hedergrens bokhandel på Stureplan, der jeg til min store overraskelse finner Lars Jakobsons Effekter i nyhetshyllen, en samling essays og småstykker, ser det ut til, som jeg ikke har hørt det knyst om skulle komme, URVAL OCH INLEDNING AV JOAN BRAVAIS, og idet Elizabeth stryker forbi bak ryggen på meg, blar jeg frem til forordet og begynner å lese og kjenner kulden bre seg i brystet: «Lars Jakobson var roman- och novellförfattare», en kulde som slår over i svimmelhet når jeg leser overskriften: LARS JAKOBSON (1959–2010), nei, ikke han også! – det er tre dager siden dødsbudskapet nådde meg om Sissel Solbjørg Bjugn, to dager siden 22/7 – men hvorfor har jeg ikke hørt noe, tenker jeg, jeg hadde kontakt med ham sist i desember, altså må han ha dødd like etter, siden det står 2010, herregud, Elizabeth kommer bort til meg, hun skjønner at det er noe, og jeg viser henne de grufulle årstallene i parentesen og sier noe sånt som at jeg ikke kan fatte og begripe at det er sant, og da jeg skal betale for boken, spør jeg ekspeditrisen om hun vet at forfatteren er død, men hun bare trekker på skuldrene etter å ha kikket på boken, har aldri hørt om ham, sier hun, og jeg tenker: og nå er det uansett for sent, og da jeg møter Elizabeth igjen, hun sitter på en benk utenfor bokhandelen og røyker, begynner hun å spørre, og jeg forteller at det siste jeg hørte fra ham var i forbindelse med at jeg sendte ham et eksemplar av Umuligheten av å leve, han fortalte da at han var ca. 2/3 ferdig med en ny roman, bare ventet på the other shoe to drop, som han formulerte det, og mens vi snakker, jeg sitter med boken i hånden, lik en annen gravgave, som på innbrettene av smussomslaget har en opplisting av titler under overskriften BÖCKER AV BESTÅENDE VÄRDE FRÅN ALLA TIDER, faller blikket mitt på en av titlene på innbrett nummer to: Stig Sæterbakken/Umuligheten av å leve, men her står den jo, detter det ut av meg, og jeg viser det til Elizabeth, og ingen av oss skjønner noen ting, den er jo ikke oversatt til svensk, sier Elizabeth, så hvordan kan den figurere i en svensk bokserie ingen av oss heller har hørt om, og så leser jeg det som står nederst på innbrettet, etter titteloversikten: Denna förteckning är avslutad våren 2010, og blir enda mer forvirret, oversikten er altså sluttført våren 2010, et halvt år før Umuligheten av å leve ble utgitt, og like lang tid, må det i så fall være, før Lars døde. Og først da – først da – går det opp for den tregosten av en dødsfiksert at det er fiksjon alt sammen, omslaget, bokserien, forordet – og forordskriveren, høyst sannsynlig – det er Lars som står bak, selvfølgelig er det det, han som har iscenesatt det hele i en helsikes troverdig etterlatte papirer-estetikk, helt ned til det lilla klassikerserieaktige boksnittet. Den kontrafaktiske jævelen. Faen ta ham. Når den tid kommer, vel å merke.

Kjære Nils & Bendik,
Var på vei til SF. Høyre bakhjul punkterte. Ble tvunget til å bytte dekk med hjelp fra Bill Vollmann. Sendte ham så med taxi videre, mens jeg kjørte – i lånt bil – til huset til Dave Cullinan. På radioen spilte man to opplesninger av tekster av Wallace Stegner. Begge handlet om bilproblematikk. Vel fremme fikk jeg en t-skjorte av Dave, en forsinket bursdagsgave. «Metaphors be with you,» sto det på den.
John Erik

Les mer » 

Kjære Nils & Bendik,
Er på vei til Sacramento for å besøke William Vollmann. «Perhaps life is a process of exchanging hopes for memories,» skriver han i The Rifles. Eller skriver han «maybe» og «trading»? Jeg husker ikke. Uansett: bedre beskrivelse av et postkort finner man ikke. Eller gjør man?
John Erik

Les mer » 

John Erik Riley befinner seg stadig i USA, men har selvsagt fått med seg terroren hjemme i Norge. Siden fredag har han på sin engelskspråklige twitter-konto, postpacific, sendt ut en stripe kjærlighetserklæringer til hjemlandet, alle med inngangssetningen «my country»: «My country: Pakistani families smiling when the fresh mangos arrive. The elderly waiting patiently for the potato truck in Haugesund.» Anbefales! Samtidig fortsetter det å strømme inn postkort til Flamme-kontoret, skrevet og avsendt før 22/7. Her er de forløpig siste:

Kjære Nils & Bendik,
Av filmer har jeg lært at helikoptrene i Los Angeles er et tegn på undergang, en bekreftelse på at denne byen er på randen av katastrofe.* Men jo mer jeg er her, desto mer vant blir jeg til lyden. Jeg har t.o.m. begynt å like den. Det er lyden av en morgenkaffe med broren min, en tur til the Getty, utsikten fra the Griffith observatory. Og av skogen like ved, i Los Feliz, der man kan søke ly fra den ugjestmilde sola, i skyggen av store trær.
Alt godt fra John Erik

* (De roterende bladene skal signalisere frykt/fare/desperasjon.)

Les mer » 

Fredagen opprant med to nye postkort fra John Erik Riley. Nr. 1 har motiv av Lydia Lunch: «Crash» (16″x 20″, fotografi). På baksiden, en kort poetikk (eller en kort-poetikk, om du vil):

Kjære Nils & Bendik,
Jeg skriver på et kort fra Zion, men sender det fra Barstow (for eksempel). Eller: Jeg skriver i Cima og sender fra Las Vegas. Koret avbilder noe, men erfaringen, selve skriveakten, foregår et helt annet sted. Jeg tenker på The Post Card av Derrida. Fravær og nærvær. Språk og virkelighet. Og så noe mellom ytterpunktene, noe fiktivt og like fullt sant. Det er der vi befinner oss, alle sammen. Kanskje.
Alt godt fra John Erik

Les mer »