Linda Klakken og nettstedet The Boring Store slapp sist uke — ga bort faktisk — første nummer av den litterære fanzina 7. Hvorfor tallet 7? Vi vet ikke. Gud, kanskje? Juli måned? George Costanza? Cristiano Ronaldo (fra da han var rød)? Ei gateadresse? Antall kroner på kontoen? Antall ølflasker i kjøla? Drømmen om å bli samurai? Hvem vet? Men vi vet at fanzina inneholder et flott intervju med Robert Fly og fine hilsener fra Jan Erik Vold og Patrick Hemingway (sønnen til Ernest). Vi vet også at den ikke lenger er å få tak i. Sånn er livet noen ganger. Men den som ikke har og gjerne vil se kan godt stikke innom Flamme og bla litt. Ledige plasser i vinduet. Hei så lenge.
Arkiv for kategorien "Av vår post"
Vi satt en gång på Hydra medan natten föll och till slut blev helt svart omkring oss. Då sa Leonard: «När jag sjöng på Isle of White var jag så påtänd att jag inte visste var jag befann mig.» «Men du fixade det ju», sa jag. «Tack vare The Army», sa L. Vågorna rullade in och vi var höga på LSD. «Du älskar fortfarande den där kvinnan,» sa Leonard, «Jag försöker låta bli,» sa jag. «Kan du tänka dig,» sa Leonard, «att jag hatar mina barns mor. Hon lurade mig och jag känner mig fortfarande lurad.»
Vi satt tysta en lång stund.
På det tidiga åttiotalet var Hydra fortfarande en relativit trivsam plats. Det gick att bo och äta billigt och ingen brydde sig särskilt om sådana som Leonard Cohen, eller mig för den delen. Vi kunde göra ungefär vad vi ville. Vi gick till Bill’s Bar och drack, sedan gick vi till Antonio’s och drack och det brukade sluta i hamnen, längst ut till höger, med någon form av drog och ett paket cigaretter. «One day I will write a book about you, Leonard,» sa jag. «You do that, Peter, you do that,» sa Leonard och gav mig en kyss.
Peter Lindforss (— ur boken jag skriver på nu)
Flammes nettsider er strengt tatt ikke en arena for «debatt», men unntak gjøres når innleggene er så velformulerte at vi ikke kunne skrevet dem bedre selv. Vi gir ordet til Geir Gulliksen, forfatter og sjefredaktør i Forlaget Oktober:
Iblant blir jeg stum. Eller: oftere og oftere blir jeg stum og tenker at her går det ikke an å være, her går det ikke an å si noe. Og nå har jeg vært stum i en uke, nesten, etter at jeg bladde gjennom Aftenposten søndag 18. oktober, der Svein Johs Ottesen publiserte en slett liten kommentar om Jan Erik Vold.
For det var en liten tekst han skrev, i mer enn én forstand, et bittelite nys, bare, som handlet om at Jan Erik Vold var blitt 70, og at Jan Erik Vold har skrevet i mange sjangre og deltatt i offentligheten som gjendikter og introdusør og essayist og mye annet, altså som formidler, i tillegg til å skrive sine egne dikt. Alt dette har jo vært sagt før. Men vanligvis ikke på en så uggen og urven måte. Ottesen er litt mildt opprørt over polemikeren Jan Erik Vold, kanskje. Eller er det noe annet? Umulig å si, alt hang litt for diffust i lufta i denne teksten, som forresten var utstyrt med den kvikke tittelen «Lyrikkentusiasten».
Ottesen avslutter kommentaren med å skrive at selv om Jan Erik Vold for svært mange er en av våre mest sentrale lyrikere, er det «nok som formidler han har gjort størst varig nytte for seg». Altså: Ifølge Svein Johs Ottesen er det «nok» slik at de diktsamlingene Jan Erik Vold har utgitt gjennom snart 45 års forfatterskap er av mindre «varig nytte», de kommer «nok» til å bli glemt før alt det andre Jan Erik Vold har skrevet. En oppsiktsvekkende påstand, servert som en selvfølge, som om det var unødvendig å argumentere for den. I hvert fall fulgte det ingen argumenter med, ikke et eneste.
HÖSTDIKT
Kom och sätt dig här
Lägg märke till att jag har
släckt ner och tänt ett ljus
Jag tycker om mörkret
Jag längtar alltid till hösten
Det är då livet börjar om
som en skolgång som aldrig tar slut
Hilsen poet og forlagskamerat Peter Lindforss som, ifølge poeten selv, er blitt en gammel mann som åpenbart kan å kle seg, men ikke å leve. Bare det at mange av oss lever også uten å kunne noe for det. Ikke sant, Peter? God høst så lenge!
Fra: Bendik Wold
Sendt: 28. november 2008 16:23
Til: Henriksen, Miriam
Emne: intervjuforespørsel
Hei,
Jeg vet ikke om du er rette adressat, men kanskje du har mulighet til å videreformidle følgende forespørsel: Flamme Forlag veldig interessert i et intervju med Scarlett Johansson. Både min kollega og jeg har bakgrunn som kulturjournalister, og vi vil gjerne stille Johansson noen relevante spørsmål om fredsarbeid og kulturfeltets politiske ansvar. Hvis dere ønsker å nå ut til et yngre publikum, kan vi forhåpentlig være en interessant kanal.
Håper å høre fra deg!
Beste hilsen
Bendik Wold
Flamme Forlag
— —
Fra: Henriksen, Miriam
Sendt: 4. desember 2008 10:46
Til: Wold, Bendik
Emne: Re: intervjuforespørsel
Hei!
Takk for henvendelsen. Vi har mottatt stor pågang av henvendelser om intervjuer fra media. Dessverre kan ikke forespørselen imøtekommes, da det er et meget stramt tidsskjema og lite rom for intervjuer.
Vennlig hilsen
Miriam Henriksen
Presseansvarlig
Nobels Fredspriskonsert
— —
«Kulturfeltets politiske ansvar»? «Interessant kanal»? Ja, særlig. Se hvilke ydmykelser vi påfører oss selv for å holde denne nettsida i live. Og dette er ingenting mot mailen vi sendte UD da den makedonske statsministeren gjestet Oslo her forleden.
Åh, midtsommer! Så lenge siden. Så lenge til. Vi satt nettopp og beklaget oss over den snikende vinterkulda (bunnotering på gradestokken i dag tidlig), og se hva som dumper ned i innboksen: Dette knus bedårende lykkeknipset fra en bålvarm midtsommernatt for 20 uker og en liten evighet siden. Avsender er poet og advokat Cathrine Grøndahl, som hilser og skriver:
Jeg tok bildet på St. Hansaften og tenkte det ville være noe for dere, og nå sender jeg det omsider avgårde. Kanskje dere burde avbilde dere selv slik neste St. Hans, og gjøre det til en slags logo? Men pass på at dere ikke står for nærme bålet!
Ikke dumt, Cathrine. Hva med en deltidsstilling i markedsføringsdepartementet vårt? Og igjen: God timing! Fy flate som disse lange underbuksene klør.
Nedskjæringene i medie-Norge har de underligste konsekvenser. For eksempel observerer vi at en ny generasjon forsmådde vikarer og evige frilansere er blitt fanzinemakere på fritida: Disse unge menneskene har Aftenposten og Dagbladets spalter som plattform, men higer etter en pause fra den journalistiske disiplineringen som følger av frilans-/vikartilværelsen. Jobben i tabloidmedia oppleves som en evig audition. Den usikre situasjonen gjør at de skriver med ekstra påholden penn, redde for å provosere både politisk og formmessig. Fanzinene blir en ventil, et fristed, en lekegrind utenfor desksjefens kontroll.
Vi kjenner ikke folka bak den nystifta trykksaken Jeg!, så vi vet ikke om diagnosen stemmer i dette tilfellet, men den minner ikke lite om f.eks. Ulvedager og Faraojournalen i tone og format. Skjønt primus motor Arne Borge vil trolig brokke seg over sammenlikningen: «Magasinet/tidsskriftet (men helst ikke fanzinen) kan romme kulturkritikk, politikk, anmeldelser, føljetonger, illustrasjoner, skjønnlitterære tekster og annet … Om tidsskriftet skal ha noen hensikt, må det være at vi kan uttrykke ting som ikke skrives andre steder», proklamerte han i en e-post som sirkulerte for noen måneder siden. Nå foreligger første nummer, med tema «min generasjon».
I går lå snøen hvit og fin i Hesselbergs gate. I dag er den borte. Ikke slik på Rjukan i Telemark, hvor singelklubbmedlem nr. 88, Randi Mossing, holder til. «Me heve allereie helsa kong Vinter hit, han pustar enno mildt», skriver hun i anledning Flammes vinterlistelansering – og kliner like godt til med følgende stev:
Medan eg kvedar gåmåle vers frå middelaldertid
leve dei siste tekstar frå Grytten i bringje mi.
Eg lika så gøtt dei Morrisonske sprang
den vetle bokji vippa i mitt kvedartonale fang.
Vi går ut fra at du snakker om Fº12, Randi? Synd du ikke kan komme på festen. Men du har jo snøfonner å tumle i, din heldiggris.
Apropos ingenting: En venn sendte oss dette bildet av en lesende Marilyn Monroe. Hva hun leser? Vanskelig å se av denne krympede versjonen, men det dreier seg om et loslitt eksemplar av James Joyce, Ulysses, etter alt å dømme attende kapittel, «Penelope», bedre kjent som Mollys indre monolog – kroneksempelet på litterær «stream of consciousness».
Et kjapt Googe-søk forteller oss at bildet ble knipset av Eve Arnold på Long Island sommeren 1954, cirka et halvt år etter at Marilyn giftet seg med Joe DiMaggio. Det var neppe han som forærte henne boka. Mer sannsynlig er det vel at hun fikk den av sin kommende ektemann Arthur Miller, som hun hadde møtt i Hollywood fire år tidligere?
then I asked him with my eyes to ask again yes and then he asked me would I yes to say yes my mountain flower and first I put my arms around him yes and drew him down to me so he could feel my breasts all perfume yes and his heart was going like mad and yes I said yes I will Yes.
I tv-serien Twin Peaks er «Flesh World» et slags kontaktannonseblad som leder spesialagent Dale Cooper i retning av Laura Palmers morder. I det virkelige liv er «Flesh World» en fanzine utgitt av 21 år gamle Kier Cooke Sandvik fra Stavanger. Vi vet ikke så mye om Kier, annet enn at han nylig bestilte F°9 av oss, men denne vesle blekka (stiftet A4, 36 sider) vitner om både overskudd, multimedialt talent og et kontaktnettverk av de sjeldne: I nummer fire, som nettopp dumpet ned i postkassa vår, bidrar Richard Hell – forfatter, punkpionér og en av grunnleggerne av bandet Television (som han ulykkeligvis forlot før Marquee Moon) – med en referanseguide til romanen Godlike fra 2005. Hvor kult er ikke dét?
Andre bidragsytere: Camden Kimura («Maria and the art collector drive up to a house. It is a dark house. There are sounds of voices, voices at a party. They go from room to room but each room is empty»), Emma Wolf («how do you go to war when your enemies refuse to fight?/ you don’t./ like going to bed when your lovers refuse to fuck»). I tillegg er redaktøren representert med fotografier og tegninger (se et eksempel på hans fine strek her).
Og alt dette, folkens, fra skrivepulten til en 21-årig gutt i oljebyen. Vi tar av oss hatten! Dette er ROCK ganske etter Malcolm McLarens definisjon: «Rock and roll doesn’t necessarily mean a band. It doesn’t mean a singer, and it doesn’t mean a lyric, really. It’s that question of trying to be immortal.»
