Den svenske forfatteren Peter Lindforss anbefaler Leonard Cohens nye plate Old Ideas. Lindforss har tidligere gitt ut boka Mannen som förstörde mitt liv (2007) om sitt vennskap med Cohen og musikken hans.

Nej, någon handbok för hur man lever utan sorg och nederlag är knappast Cohens nya album – även om det är vad han ber sig själv i tredje person göra i inledande «Going Home» där han betraktar sig själv utifrån: «A lazy bastard living in a suit».

Vi befinner oss långt ifrån «Halleluja» och «Dance me to the end of love». Här är just slutet, döden, åldrandet och den allt mer tynande livslusten ständigt närvarande. I «Show Me the Place» väser Cohen likt en uppgiven Tom Waits och raden «my head is bending low» kommer mig att tänka på «Old Black Jo» som jag satt och tragglade på piano som sjuåring.

«I’ve got no taste for anything at all», sjunger han i den skrämmande «Darkness», medan en hammondorgel glatt bildar bakgrund. «Crazy to Love You» hade kunna ligga på Recent Songs, både till innehåll och det typiska gitarrspelet: «Crazy has places to hide in/ deeper than any goodbye». Slutar sjunga gör han helt i «Anyhow» och pratar fram raderna: «Even though you hate me/ Could you hate me less?» Och till detta ett cocktail-piano i bakgrunden.

Jag tvivlar på att det kommer att bli speciellt många covers gjorda på de här sångerna. Det här är ett allvar som inte ens Cohen har varit i närheten av tidigare. Visst, det är självspeglande, det är uppgivet, det är framförallt insiktsfullt och det bästa Cohen gjort på mycket länge. Tvivlar på att någon åldrande artist skulle våga, eller ens kunna, göra något liknande. Men Cohen är ju som sagt Cohen.

«Have mercy on us all».

Studentradioen i Trondheim – Radio Revolt – har lest Den siste beatpoeten og slår fast at «vi har trengt en sånn bok på norsk i mange, mange år», ei bok som sier noe om hvordan det er å komme for seint til det som skal forme en, hvordan det er å forholde seg til det nærmytologiske og allerede litteraturhistoriske, hvordan leve og skrive blant alt som er levd og skrevet? Sorgen er en viktig del av myten og opplevelsen av beatlitteraturen, sier anmelderen, og: «at vi skulle få en så god beskrivelse på norsk hadde jeg ikke trodd, Klakken har skrevet en varm og viktig bok – i alle fall for oss nordmenn, vi trenger den.» Her kan du høre hele Bokbaren-sendinga på Revolt (og anmeldelsen av DSB begynner rundt 07:50) …

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Og les litt mer om boka til Linda her.

I et nettmøte med leserne av sida Salon, fikk amerikanske Jonathan Franzen spørsmålet om hvilken anmeldelse av Freedom, den nye romanen hans, som har vært mest slående.

JF: Altså, jeg leser ikke anmeldelser, så jeg vet ikke hva som er blitt skrevet om den. Men jeg blir lei meg hver gang jeg gjør en opplesning og en av tilhørerne kommer opp til meg etterpå og — som om en forfatter liker å høre slike ting — sier at romankarakterene mine er uspiselige. Det føles som om de forteller meg at jeg er uspiselig.

Flammes snart jubilerende filmanmelder Margreth Olin har vært på eventyrkino og sett Tim Burtons Alice in Wonderland. Men ikke fordi Johnny Depp spiller i den. Nei, nei, nei, ikke på grunn av Johnny. Ingenting med kule Johnny å gjøre. Deppern. JD. Å, så fin han er. Mia Wasikowska spiller forresten også i filmen. Det er hun som er Alice.

FF: Likte du filmen?
MO: Ja. Filmen er en feiring av kraften i oss selv.
FF: Lo du?
MO: Ja.
FF: Gråt du?
MO: Ja. Til ettertekstene.
FF: Likte du håndverket?
MO: Ja.
FF: Lengter også du etter en annen verden?
MO: Alltid gjort.
FF: Er vi mennesker i tilstrekkelig grad i stand til å forme livene våre?
MO: Jeg tror at fantasien og tankekraften vår er uendelig, og at vi kan bruke den til å skape våre egne liv og verden slik vi vil ha den.
FF: Er Alice rar?
MO: Nei.
FF: Går det an å leve et normalt liv etter kaninhullet?
MO: I kaninhullet lærer hun hvem hun er. Etter det kan hun leve bedre med seg selv og andre. Jeg vet ikke hva et normalt liv er. Jeg har aldri møtt noen som lever et normalt liv.
FF: Er det en film for unge jenter?
MO: Ja — og for kvinner som styggfort nærmer seg 40.
FF: Er det en film for unge gutter?
MO: Jeg håper det.

FF: … Og hva kan et eventyr egentlig fortelle oss om frihet og frie liv?
MO: Jeg har en venn som er god på frihet. Og som ser og leser mer eventyr enn meg. Jeg må snakke med ham om det, tror jeg. Jeg kunne jo ringt ham og spurt, men jeg tror han er på eventyr (fylla). Jeg prøver å sove på det. Og svarer i morgen.

Flammes altetende og alltid entusiastiske filmanmelder Margreth Olin har sett animasjonen Mary og Max, om ei jente og en mann som blir beste og eneste venner til tross for at de har 36 år og hele verden mellom seg. I filmen hører du stemmene til blant andre Philip Seymour Hoffman og Toni Collette.

FF: Likte du filmen?
MO: Tja. Kjenner at jeg har mest lyst å si JA! Fordi Mary og Max er verdt å se, jeg koste meg, stemmene er nydelige, men, det blir altså tja likevel. Men jeg kjenner at noe i den kommer til å følge meg lenge, og det er alltid bra.
FF: Lo du?
MO: Ja.
FF: Gråt du?
MO: Nei.
FF: Kjeda deg?
MO: Litt langt oppspark og slutten … jeg ønsket meg en annen slutt. Jeg ser nok for mange filmer med tilsvarende slutter.
FF: Likte du håndverket?
MO: Veldig vakker.
FF: Er det en film for voksne som blir mobbet?
MO: Ja.
FF: Er det en film for voksne som mobber?
MO: Ja.
FF: Er det en film for trøstespisere?
MO: Sånne som oss, mener du? Ja.
FF: Kan mennesker bli nære venner til tross for store aldersforskjeller?
MO: Da jeg var 6 år var min beste venninne 60. Et helt spesielt vennskap som ble veldig bestemmende for meg. Nå har jeg flere venner som er 18–20 år yngre. Også veldig, veldig fint!
FF: Er det sant at man må elske seg selv først?
MO: Ja.

FF: … Og på hvem sitt parti er du: verden eller enkeltmennesket?
MO: Verden består av enkeltmennesker. Det er det samme partiet, og jeg er fan.

Flammes transitoriske filmanmelder Margreth Olin har sett Peter Jacksons nye film The Lovely Bones, hvor jenta med det rare navnet Saoirse Ronan, spiller 14 år gamle Susie Salmon som blir tatt av dage på et øde jorde (slapp av, ingen spoiler!), men er på langt nær ferdig med sitt jordlige liv av den grunn. I andre roller finner du Mark Wahlberg, Susan Sarandon, Stanley Tucci, Rose McIver og Rachel Weisz.

FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Ja.
FF: Gråt du?
MO: Ja.
FF: Skvatt du?
MO: Gjemte meg under skjerfet.
FF: Likte du håndverket?
MO: Ja, synsvinkelen er unik. At historien fortelles av avdøde. Temaet den behandler er nesten umulig å forholde seg til, men estetiske og fortellermessige valg gjør at mange kan se og ta til seg filmen.
FF: Fins det et liv etter livet?
MO: Etter livet finnes døden. Som ingen av oss vet hva er. Vi kan iallefall vanskelig bevise det. Men hvis du spør hva jeg tror, eller fornemmer, eller erfarer, så finnes det forbindelser mellom livet på jorden og de som er døde. Så svaret blir ja.
FF: Fins det da, som Shakespeare sier, mer mellom himmel og jord enn vi evner å forestille oss?
MO: Ja. Helt klart.
FF: Er vi her virkelig i bare et kort øyeblikk?
MO: Er redd for det. Men likevel, et menneskeliv er langt, bestående av uendelig mange øyeblikk. Det er så langt som vi makter det, er det ikke?
FF: Er det trist?
MO: Jeg er glad i livet og tanken på en gang å måtte slippe det er, om ikke trist, noe som får betydning. At jeg må ta vare på øyeblikkene. Jeg tror det er derfor jeg ikke liker å være alene. Fordi jeg tenker at vi er alene i døden. Livet skal vi dele med hverandre, på godt og vondt. Det er nettopp tanken på å måtte slippe de vi er glade i, som gjør livet umistelig.
FF: Er det godt?
MO: Det er godt hvis det øker livskjensla. Jeg tror det gjør det.

FF: … Men er et liv uten barn ikke fullt ut et liv?
MO: Å, jo, selvfølgelig. Vi kan ikke leve gjennom barna våre, det vil være å legge altfor mye på de, prege de, styre de på en måte som gjør at vi ikke ser hvem de er, hva barnet har med seg. Barna er sine egne. Man lever ved siden av barn. Hver og en av oss har sin egen vei. Det er en stor gave i mitt liv at to jenter vokser opp under vingene mine om jeg kan si det sånn. Livet endrer seg når man får barn. Jeg ser og opplever annerledes fordi jeg har barn. Men jeg hadde også som barn fullt ut et liv. Og det er viktig å tenke, tror jeg, at barnas liv også er hele. Og at de som velger bort eller ikke kan få barn også har hele liv.

Flammes hospiterende filmfurore Margreth Olin så selvsagt Jesper Ganslandts nye film Apen lenge før den ble satt opp norske kinoer, hvor den ikke kommer til å gå lenge, tipper hun, og oppfordrer derfor alle til å løse billett snarest og se Olle Sarri begå grusomheter.

FF: Likte du filmen?
MO: Veldig! Vi snakker om nytt et lovende regitalent her, Jesper Ganslandt (Farvel Falkenberg), og jeg fornemmer forbilder som Dardenne-brødrene og Haneke.
FF: Lo du?
MO: Nei.
FF: Gråt du?
MO: Ja, men uten tårer, fordi jeg holdt pusten hele tiden. Hele Margreth gråt, om du skjønner?
FF: Grøsset du?
MO: Ikke grøsset. men det satte seg en dyp uro i kroppen. Jeg så Apen på filmfestivalen i Gøteborg nå i februar, mens Engelen ble vist i nabosalen. Jeg skulle inn og snakke til publikum etter filmen (de var ferdige samtidig) og da jeg stod der foran publikum, hadde jeg fysisk vondt i hele kroppen. Sånn at man nesten ikke klarer holde seg oppreist. Men jeg liker at film gjør sånt med meg.
FF: Har handlingene våre åpenbare motiv, som regel?
MO: Som regel, men det ødet som oppstår når vi handler i affekt eller dyp avmakt ligger bortenfor forstanden. når vi er i kontakt med noe i oss selv vi ikke vet og forstår hva er. det er det vi dealer med her.
FF: Fins det alltid et før og etter i de liva vi lever?
MO: Ja, hele tiden, gjør det ikke?
FF: Er det viktig å beherske seg?
MO: Ja.
FF: Tror du på Darwin?
MO: Jeg tror at livet og dets utvikling er mer enn det, mer uforklarlig enn det. men det er umulig å se bort fra Darwin. Og tittelen på filmen er genial. Men du må se den for å skjønne det.
FF: Er det en film for gutter med dominerende mødre?
MO: Det er en dypt menneskelig film. for alle.
FF: Er det en film for lovløse jævler?
MO: Lovløse må gjerne se den og gjenkjenne angst og anger, men lovløse jævler? jeg har møtt noen lovløse, de er mye forskjellig, men ikke jævler, selv om de ofte sees som det.

FF: … og fins det virkelig noe sånt som umenneskelige handlinger utført av mennesker?
MO: Nei. Alle handlinger begått av mennesker er menneskelige, uakseptable selvfølgelig, men kan forstås. Ikke forsvares, men håndteres. Vi må det. Det finnes ingen vei utenom.

Flammes hospiterende cinematografiske ekspertkommentator Margreth Olin har sett Andrea Arnolds Fish Tank, med Katie Jarvis og Michael Fassbender i to av hovedrollene.

FF: Likte du filmen?
MO: Veldig.
FF: Lo du?
MO: Smilte gjennom tårer.
FF: Da har du for så vidt svart på neste, men gråt du?
MO: Ja.
FF: Likte du håndverket?
MO: Filmen er nydelig skutt.
FF: Var det uforglemmelig?
MO: Ja, Katie Jarvis er det.
FF: Og her ligger du litt foran igjen, men åkei, gjør Katie Jarvis en god rolle?
MO: Jeg har ikke sett en tilsvarende debut siden Emilie Dequenne i Rosetta. Hun vant beste skuespiller i Cannes i 1999.
FF: Er det en film for arbeiderklassen?
MO: Portrettet av Mia går utenpå klasse.
FF: Er det en film for 15åringer som drikker for mye?
MO: Kanskje mer for de som drikker for lite.
FF: Er det topp å bo i blokk?
MO: Jeg tror det kan være fint å bo hvor som helst egentlig. Det handler vel mest om hvordan det er å være innenfor familiens fire vegger.
FF: Bør alle hester få løpe fritt?
MO: Ja! Fidel, hesten min, som ble 29 år, fikk hver sommer tre måneder fri, uten grime, kjenne på det å leve i en flokk på et stort beiteområde med skog, det bidro til at han ble så gammel.

FF: … og kan «jeg hater deg» bety «jeg elsker deg»?
MO: Å, ja. Opplevelsen av ubesvart kjærlighet formulerer seg ofte slik. men du vet, trekker man det litt lenger, bort fra brudd mellom to ungdomskjærester, til brudd mellom voksne, så formulerer man seg fortsatt slik, men da, handler det dypest sett ikke – kanskje – om at man elsker den andre, men seg selv når man er sammen med den andre og at man ikke utstår å miste seg selv på den måten. For hver gang vi mister noen, opplever vi at noe i oss selv tas fra oss. Og hver gang vi finner noen, faller noe av oss selv på plass.

Flammes hospiterende kinopilot Margreth Olin har sett Lone Scherfigs An Education, med blant andre Carey Mulligan og en alltid like hårete Peter Sarsgaard i hovedrollene.

FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Humra og smilte
FF: Gråt du?
MO: Én gang.
FF: Knyttet du nevene?
MO: Nei.
FF: Tenkte du plutselig på dine kvinnelige venner som medsøstre?
MO: Nei.
FF: Likte du håndverket?
MO: Ja.
FF: Fins det noe bedre i verden enn briljante universiteter?
MO: Nei.
FF: Har ikke Peter Sarsgaard alt for mye hår på brystet?
MO: Nei. Enhver mann har sin sjarm.
FF: Setter du plikter over fornøyelser?
MO: Jeg gjorde det før.
FF: Det disiplinære over det impulsive?
MO: Det har jeg aldri gjort. Hva man har forspilt av øyeblikket kan ingen evighet erstatte. Stod på russekortet mitt.

FF: … Og hvordan blir man egentlig vis og voksen?
MO: Man lytter. Og man er i stand til å håndtere hvordan livet farer med oss. Ikke erfaring. Men erkjennelse.

At ting er oppe i lufta betyr, som de fleste vet, at de ennå er ubestemt, at nær sagt hva som helst kan skje. Men når det gjelder filmen Up in the air har Flammes hospiterende filmanmelder Margreth Olin, som alltid, god bakkekontakt. Filmen er regissert av Jason Reitman (sønnen til Ivan Reitman som laga Ghostbusters i sin tid, måtte nevnes), med George Clooney, Vera Farmiga og Anna Kendrick i de største rollene.

FF: Likte du filmen?
MO: Ja.
FF: Lo du?
MO: Ja.
FF: Gremmet du deg?
MO: Ja. Den var langdryg i partier.
FF: Forsto du mer av livet?
MO: Nei.
FF: Ble du mer glad i deg selv?
MO: Nei. Men jeg ble mer glad i Clooney.
FF: Er emosjonell isolasjon ei god løsning på tilværelsen?
MO: Neppe.
FF: Er det noe spesielt tiltrekkende ved folk som reiser veldig mye?
MO: Ja, så lenge det ikke er kjæresten min.
FF: Skjønte du hvor det bar da Clooney plutselig la på sprang?
MO: Ja. Gjorde ikke du?
FF: Har du måttet si opp folk noen gang?
MO: Nei.
FF: Er lediggang et hån mot menneskeverdet?
MO: Vi trenger å få brukt oss, for noen er lediggang avgjørende positivt i perioder, lediggang over lengre tid er ødeleggende for de fleste.

FF: … og hvor mange reisemil legger du bak deg årlig sånn cirka?
MO: Det varierer voldsomt. På en uke i høst var jeg i Canada, på Island, i Trondheim, Tromsø, Bergen, Ålesund og Stranda. Det grensa til galskap. Det første halvåret i år har det blitt et par turer til Sunnmøre og et par–tre turer til Stockholm, Göteborg, Estland, Trondheim, Edinburgh, Melbourne og Brasil.