Da er Flammes representanter ankommet Hovefestivalen, med bøker og t-skjorter! Kom innom og kjøp festivallektyre, ligg i bokbadet eller kos deg i sofaen. Her er det sol, og snart er Einar Gelius, Ingvild Rishøi og Kate Pendry klare på litteraturscenen.

Christian Kjelstrup, forlagsredaktør i Aschehoug, har sendt følgende «RETTELSE» (sic, store bokstaver i subject-feltet) til vår dekning av debutantprisutdelingen:

Dette med Sunde og whiskyen er nok en aldri så liten laphroaigiansk glipp: Det var redaktøren (jeg) som ga flaska til prisvinneren. Som har en uttalt forkjærlighet for whisky. Dét har også flere av medlemmene av Det litterære Råd, ikke bare Sunde, jfr. linselusa på det vedlagte bildet. Så du er absolutt inne på noe, og jeg vil tro Sunde har krevd sin tiende av phroaigen da prisvinneren skulle feires. Hvilket – siden du er opptatt av addisjon – går ganske pent opp: en tiendedel til hver av rådets ni medlemmer og en til forfatteren.

Men dette understøtter jo bare vårt poeng, Kjelstrup! Laphroaig = den nye autonomiestetikken. Ekte rebeller drikker Upper Ten. (Det trodde vi også Jan Kjærstad gjorde, men det er vitterlig hans skalp vi ser innsirklet ovenfor.)

«Hva er det med dens styrke, den som gjør meg ør … ikke varm, men temperert, ørete temperert» – sitat Ole Robert Sunde (Bokvennen nr. 3/2007). Sunde snakket riktignok ikke om Lars Petter Sveen, årets debutantprisvinner, men innholdet i sylinderen til venstre. Vi legger sammen to og to og får fire: Sunde sitter i Det litterære Råd + Sunde dyrker whiskyen Laphroaig = Sunde meldte seg frivillig til å gå på polet og kjøpe presang til prisvinneren. Utlegget får han sannsynligvis refundert av Forfatterforeningens kontordame neste torsdag. Og sånn går nu dagan i det litterære Gnore.

Hvorom allting er: Gratulerer, Lars Petter Sveen! Håper bare det overrakte vievannet ikke medfører at du innrulleres i noe litterært trossamfunn. Vi ville feiret med et par halvlitere i stedet, for sikkerhets skyld.

I disse dager, såkalt, slipper storforlaget Faber en biografi om Tom Waits, ingen ringere, Lowside of the road, heter den, skrevet av Barney Hoskyns, og om vi skal tro engelske The Guardian systematisk motarbeida av såvel Waits, som Kathleen Brennan, kona hans, og hele vennegjengen rundt. Ingen ville snakke med Hoskyns, skriver TG. Men bok er det blitt, lell. Og et sted i boka snakker Tom Waits — ikke til Hoskyns åpenbart — om at det ble for mye drikking i slutten av tjueåra og begynnelsen av tredve. At han helst oppsøkte det utslitte i verden. Og helst slet seg selv ut. Med flaskehjelp. «Drinking and smoking and staying out all night long … it wasn’t good for me,» siteres Waits, «I knew that I wanted to change but I didn’t really know how to do it.» Og er ikke det skummelt å høre på en fredag? Før det blir fredagsøl? Og gudskjelov for det? Se forresten opp for Tom på Flamme Forlag i ikke alt for fjern framtid. Nei, vi sier ikke mer.