Vi leser altså brevene til amerikanske Thomas Wolfe om dagen, som i begynnelsen av tjueåra, etter endt skolegang, drar til Europa for å fly rundt i noen måneder. Så lenge pengene og helsa holder. Leve og oppleve. Bli gul og blå. Men mindre grønn. Du vet. Og som tilfeldighetene vil ha det til at går på sin store helt og romanforafatter James Joyce ikke bare én gang, men to! Første i Brussel på en busstur, en turistutflukt, til Waterloo, der hvor slaget sto. Og Joyce er først veldig stille og tilbaketrukken, skriver Wolfe, før han blir mer pågående og overmanner guiden med en rekke spørsmål om slaget og Napoleon. Den andre gangen er i Frankfurt og nok en gang på bussen. Wolfe hopper på en omvisningstur på Bahnhof Platz, men finner den full, skriver han, av «large solid Germans». Det eneste ledige setet er ved siden av en tynn gentleman som smiler «in a nervous sort of way, and said very rapidly in English, Sit down here. I sat down beside him: he pulled up his knees and crowded over against the side of the bus as if he was afraid of me. That man was James Joyce.» Det er to år mellom det første og andre møtet og Wolfe skriver om Joyce: «He looked much older, he was quite bent, but very elegantly dressed —» Men han tør ikke, når turen er omme, å invitere seg selv med i Joyces selskap. Han lar ham heller fare. Med klump i halsen og bankende hjerte. Der forsvinner han! Men tenker at neste gang de går på hverandre skal han introdusere seg selv, da skal de snakke sammen: «I must wait now for the third time we meet — The Magic Third! — which will be in Dresden or in Heaven. Then I can speak.» Men så skjer aldri. Kanskje best å snakke når man har sjansen?