Stig Sæterbakkens boksingel Ja. Nei. Ja. ble sniksluppet på Flammes ettårsfest 1. april. Her stiller vi forfatteren tre kjappe. Som blir til fire til slutt.

FF: Hvordan ble boka til?
SS: Boken ble til i februar, mens jeg ventet på å høre fra Cappelen Damm angående den nye romanen min. Sånn sett er den et resultat av perfekt timing: jeg hadde akkurat levert manus og gikk her og tråkket da Flamme minnet meg om muligheten av en boksingel, som vi jo hadde snakket såvidt om i høst en gang. Essayet ble skrevet på rastløshet og søvnløshet alene. Tre døgn. Og så kranglet jeg litt med dere om tittelen. Og så var det gjort.

FF: Er det meninga leserne skal ta deg på ordet og skille seg? Vil det gjøre deg mest fornøyd fra et — høhø — kunstnerisk ståsted?
SS: Ja. Forutsatt, selvfølgelig, at de gifter seg på nytt, og skiller seg på nytt, når det har gått litt tid!

FF: Kan du kanskje si litt mer om det fine bildet på side 2?
SS: Det er av meg og min eldste datter, som boken også er dedisert til. Det er hun som har tatt det, nå for litt siden, i et speil. Far og datter sammen, et lite monument over en engstelse som har vært stor, men som heldigvis er for nedadgående.

FF: Ellers noe du vil legge til …?
SS: At det er påfallende, hvordan vi ofte gifter oss og skiller oss av samme grunn. Vi gifter oss for å realisere våre drømmer. Og vi skiller oss for å realisere våre drømmer. Slik holder vi det gående. Fellesskap og forpliktelse. Ensomhet og frihet. Fellesskap og forpliktelse. Ensomhet og frihet. Ja. Nei. Ja. Nei. Ja. Nei …

Les mer om utgivelsen her.