I dag er det ti år siden den første episoden av TV-serien The West Wing ble sendt på amerikansk fjernsyn (jeg husker ikke i farta når den premierte her hjemme, kanskje året etter?), en av etter hvert mange TV-serier som på mange måter har forandret eller skjøvet god TV i det vi kan kalle litterær retning. Med flertydighet og plotutvikling og tredimensjonale karakterer og alt det der. Mannen som skapte serien, og skrev hovedparten av episodene de fire, fem første åra, heter Aaron Sorkin, den samme som skapte og skrev Sports Night (en litt streitere sitcom, med episoder på 20-21 minutter, men allikevel med mange av de samme kvalitetene) og som etter The West Wing lanserte Studio 60 on the Sunset Strip som dessverre ble kansellert etter bare én sesong (men la oss ikke rippe opp i det nå, det kan fort bli stygt). The West Wing var det, eller Presidenten som den heter på norsk, hvis første episode (piloten) altså ble lufta for første gang — men langt fra den siste — den 22. september, 1999. Den hengivne Sorkin-fan vet riktignok at mannen også, i sin tid, skrev manuset til filmen The American President (1995), med Michael Douglas som president og alenepappa, og at det var som et resultat av den at serien ble til (det fins sågar hele scener og replikker som Sorkin tok med seg fra filmen til flere av de første episodene, for eksempel «A Proportional Response»). Sorkin har sagt om serien at han ville — som narrer og historieforteller i tusen år før ham — fortelle om lederne i landet, det være seg presidenter, konger, prinser og hoff. Og at den store fordelen med TV vis-á-vis film er at han på TV kan hoppe forbi den faktiske hendelsen handlingen omfatter (en tale, en debatt, en stemmegivning, et militært angrep, hva som helst), eller inn like etter, og sånn slippe unne den plagsomme begynnelsen og den plagsomme slutten. Jeg kunne, sier Sorkin, utelukkende konsentrere meg om det som virkelig teller: midtpartiet: vilkår og konsekvenser. Så pell dere hjem, kjære venner og uvenner og nøytrale, i alle fall de av dere som har et par sesonger stående på hylla, og kjør noen episoder fra midt i mellom. Det er der det alltid skjer. Også i reprise.