For 25 år, to måneder og fem dager siden, premierte Brewsters millioner på amerikanske kinoer. En tullefilm med Richard Pryor og John Candy, full av spillopper og bred humor, med litt brukbar komedie her og der. Pryor spiller en livsglad og likandes, om ikke akkurat vellykka, type med navn Montgomery Brewster, som, når en fjern men stinnrik slektning dør, får følgende surrealistiske tilbud: Han kan arve en million dollar her og nå, eller bruke 30 millioner dollar over 30 dager på ingenting – ta vare på kvitteringene! – og om han klarer det: arve 300 millioner. Han kan ikke gi bort de 30 til veledighet, skal sies, eller kjøpe en jumbojet eller den slags, det må gå til daglig forbruk i ordets videste forstand. Der har du valga, Monty. Men – MEN – han får egentlig tre valg. For det ingen som sier at han må gi tilbake det av de 30 han ikke klarer å bruke, om han går for de 300 og ikke klarer å bruke de 30 (som han selvsagt klarer og ender opp med alle penga), så han kunne derfor hele tiden ha latet som om han gikk for de 300, ikke fått det til, og endt oppå med 30 sikre, heller enn én sikker. Hvorfor er det ingen som tenker den tanken? Selv ikke når John Candy investerer litt av pengene til Brewster og drar inn 10 millioner på børsen er det ingens lyspære som pinger. Ingen som sier, du, nå legger vi ned dette sirkuset og lever det gode liv. Vi har jo 30 mill! Er ikke det mer enn nok? Hvor mye var ikke 30 milllioner dollar i 1985? (Bare tolv år i forveien, i Stikket fra 1973, sier en opprømt Robert Redford at vi er millionærer, når han og en kompis snubler over ti tusen dollar.) Det hadde ikke blitt en kinofilm om Brewster og kompani hadde slått seg til ro, det er klart, og filmen sopet inn over 40 millioner dollar bare i USA, men det hadde gitt litt sjelefred til de mer pragmatiske – og irritable – blant oss.