Det amerikanske bandet Eels, med Mark Everett i spissen, er i disse dager aktuell med plata End Times, ei konseptplate såkalt, selv om konseptet er gammalt og tynnslitt og lett gjenkjennelig for så alt for mange av oss: kjærlighetsbruddet, kjærlighetssorgen. Everett har mista dama si og vet ikke hva han skal ta seg til (annet enn spille inn noen låter). Han føler seg, sier han (ja, sier) i låta «Apple Trees», som en som har forsvunnet i mylderet, som en av mange millioner andre på planeten: «And I picked one tree that I could see about eight trees back in this one row in the middle. Just one in a billion. And that’s how I felt.» Den gamle følelsen av å ikke lenger være han eller hun eller den i øynene til en han eller hun eller den andre. Følelsen av å være hvem som helst. Enda et tre. Full av forskjeller som ingen lenger ser. Og vi husker alle Johan Harstads litterære nummer til ære for Buzz Aldrin, den evige toeren, forloveren, skyggen, nissen, hjulet, han hvis navn du husker men person du glemmer, pakket inn i mylderet. Og kanskje husker vi også at den østerrikske hertugen Franz Ferdinand ble drept den gang da av serbiske Gavrilo Princip (et navn som minner mistenkelig om Priklopil, Wolfgang Priklopil, villmannen som kidnappa Natascha Kampusch), men ikke at det lå syv andre mordere klar på forskjellige steder langs Ferdinands reiserute for dagen. Og tenk å være sjettemann som aldri fikk ta livet av Franz! Og tenk å være fetteren hans igjen. Eller naboen. Eller naboens nabo. Tenk at vi alle forsvinner i mylderet vi alle forsvinner i. Like greit at vi har popmusikere som Everett. Og like greit at vi ikke ser forskjell på trær.