Dagbladet kunne nylig rapportere at en russisk turist har kastet en tekopp på Mona Lisa. Den kvinnelige ikonoklasten ble umiddelbart anholdt og sendt til psykiatrisk vurdering. (I Norge ville hun kanskje endt på glattcelle, men franskmennene ynder å gjøre ting komplisert. Det er vel også derfor de tillater besøkende å vandre rundt med tekopper på Louvre.) De fagkyndige diagnostiserte kvinnen med Stendhals syndrom, oppkalt etter den franske forfatteren ved samme navn, som selv opplevde at «livet rant ut av ham» i møte med Firenzes kunstskatter i 1817.
Diagnosen er for så vidt tankevekkende nok i seg selv, liksom Jerusalem-syndromet og Paris-syndromet. Men mer interessant: Det er slett ikke første gang denne psykosomatiske lidelsen får følger for nettopp Mona Lisa. Hør bare:
Ved utgangen av 1956, på årets nest siste dag, kastet Ugo Ungaza Villegas en stein på Mona Lisa. Han hadde studert bildet lenge, på avstand, etter å ha befunnet seg i museet i timevis. Hvorfor? En slags desperasjon, noe primitivt, selvutslettende, en vrangforestilling om at kvinnen på maleriet var skyld i alle hans lidelser, lidelser som, må det antas, kunne minne mye om de lidelsene og den ensomheten, den smerten, ikke så rent få emigranter har kjent på kroppen i kalde europeiske byer, et sinne tuftet på hat og mindreverdighetsfølelse. (…) Han måtte ha planlagt det, siden han hadde med seg steinen inn. Men hvorfor gikk han ikke helt bort? Hva var han redd for? Han hatet bildet, han hatet smilet, og derfor var han redd henne? Trodde han at hun på noen måte skulle kunne skade ham?
Les resten av historien i Hans Petter Blads essay «Stendhal-syndromet. Det vakre – en studie i skjønnhet», som snart blir å finne i bind 40 av P2-akademiets bokserie. Det ovenstående må gjerne betraktes som en «teaser».