For bare noen minutter siden sto den ene halvelen av Flamme på nabolagets Bagel & Juice og hørte/så et par le av dødsannonsene i Aftenposten, noen av de avdødes navn var visst morsomme, og jeg måtte spørre meg om det som jeg spør meg om hva det skulle være ute i verden: Hva var nå det for noe? Hva er så veldig morsomt med døde menneskers navn? Og kommer på det William Shakespeare en gang sa (tenk så morsom han må ha vært, om han fantes!), at humor er noe en får rynker av: «with mirth and laughter let old wrinkles come», eller/og danske Piet Hein: «den der tager spøg kun for spøg, og alvor kun alvorligt, han har forstået begge ting meget dårligt», eller/og tusenvis av andre, men ender opp, oppi hodet, med Woody Allen og Crimes and Misdemeanors, hvor gode, gamle Alan Alda sier følgende cirka tre kvarter uti: «If it bends it’s funny, if it breaks it’s not funny». Som betyr? At man skal gå langt, men ikke for langt? At man godt kan miste ansikt, men ikke stilen? Noe sånt. Eller kanskje mer som Olav H. Hauge skriver i diktet Beint fram:

Tl tronge glipar kjem eg,
til svarte stygge stryk.
Då lyt eg ganga langs med,
og sjå at fuglen fyk.
For bøygjer ein seg ikkje,
so veit ein at ein ryk.

Så får vi heller leve med at navnene våre blir litt morsommere etter døden.