Der var han. Min litt trøtte generasjons store håp og drøm. Ikke på grunn av det han sier, kanskje, men på grunn av den velformulerte måten han sier det vi har så lyst å høre… Obama i sollyset, kanskje 20 meter unna. Obama i virkeligheten er helt lik Obama på bilde. Tennene er veldig hvite og han ser venlig, smart og samlet ut. Hånden som vinker i virkeligheten vinker akkurat som hånden på alle bildene, og han er forbløffende symmetrisk, den ene armen gjør nøyaktig det samme som den andre. Så snakket han! «Tusen takk tusen takk tusen takk!» osv. osv. «Tusen takk til… (lang liste navn)». En 15 år gammel tysk gutt et par svette skuldre foran meg ropte: «O–BA–MA». Som han hadde ropt gjentatte ganger en hel halvtime før mannen dukket opp. «Tusen takk tusen takk tusen takk,» sa Obama. «Du er mannen, Obama!» «Tusen takk Tyskland, Tusen takk Europa, tusen takk du som kom hit og hilste meg så fabelaktig velkommen.» «O–BA–MA!» Publikum var, skal sies, entusiastisk. Og 15–åringen var i himmelen. Så gikk talen omtrent sånn: «Jeg har kommet hit til Berlin som så mange andre av mine landsmenn for å bla bla bla, det var ikke veldig sannsynlig at det skulle bli meg, forresten. Mora mi kommer fra Kansas, hjertet av Amerrrrrrika….» Her begynte guttungen på igjen: «Kansas! Yeah!!» Obama kunne åpenbart ikke høre gutten og fortsatte, etter å ha trukket en perfekt pust, i et litt dypere toneleie, «og faren min var geitegjeter i Kenya». «Ja! Geiter!» ropte guttungen. Og ropet hans fant trolig et vindkast, og må ha rukket hele veien fram til øret til Obama, fordi, for en gangs skyld (og dette var eneste gangen), virket han aldri så vidt litt overrumplet. «Geiter!» Smilte han, og fortsatte.

(For to dager siden talte Barack Obama på Tiergarten i Berlin i hjertet av Europa. Flammes amerikaner i Berlin, Amelia Mira Saul, tok med seg penn og papir for å se ham. Hun tok med en kompis med kamera også, han heter Paul J. Thomas og han har altså tatt bildet over det Amelia har skrevet. Takk til begge.)