Flamme blar seg gjennom et lite utvalg bøker fra Jón Sveinbjørn Jónssons feite bokhylle. Sist gang trakk vi ut første nummer av City Lights Review. I dag: Diane DiPrimas diktsamling Revolutionary Letters, nummer 27 i City Lights’ lommepoesiserie (The Pocket Poets Series).
De røde bokstavene er rosa ytterst til venstre. Boka har kanskje stukket litt ut fra de andre og fått sola på seg? Eventuelt ligget i vinduet en stund med noe annet oppå seg som beskytta alt foruten denne lille stripa, som nå altså er rosa og gir den store, litt voldsomme, ganske så 68eraktige tittelen Revolutionary Letters noe ufrivillig komisk over seg. Revolusjonen er ikke rosa. Rød, ja. Men rosa? Men så vrir du håndleddet og snur på boka betrakter baksida et øyeblikk, hvor forfatteren — poeten — Diane DiPrima ser på deg. Med stort, mørkt hår og hånda halvt i lomma. Er ansiktet litt oppgitt? Kanskje. Men også oppglødd. Både dét og dét. Og tynn som en strek er hun. Og kledd helt sort. Og står halvt i skygge. Opp mot noe som ligner en totalt forglemmelig del av en absolutt anonym murvegg. Hun ser så klart forbi linsa, poeter er generelt sett mer sparsommelig med blikkontakt enn folk er klar over, hun ser litt ned og til høyre, på, gitt det forholdsvis tomme ansiktsuttrykket, antagelig ingenting. Ut i rommet holder lenge for Diana. Og om ikke lenge sier hun til mannen bak kameraet: du, bli ferdig, a, James!
april fool birthday poem for grandpa
Today is your
birthday and I have tried
writing these things before,
but now
in the gathering madness, I want to
thank you
for telling me what to expect
for pulling
no punches, back there in that scrubbed Bronx parlor
thank you
for honestly weeping in time to
innumerable heartbreaking
italian operas for
pulling my hair when I
pulled the leaves off the trees so
I’d know how it feels, we are
involved in it now, revolution, up to our
knees and the tide is rising, I embrace
strangers on the street, filled with their love and
mine, the love you told us had to come or we
die, told them all in that Bronx park, me listening in
spring Bronx dusk, breathing stars, so glorious
to me your white hair, your height your fierce
blue eyes, rare among italians, I stood
a ways off listening as I pour out soup
young men with light in their faces
at my table, talking love, talking revolution
which is love, spelled backwards, how
you would love us all, would thunder your anarchist wisdom
at us, would thunder Dante, and Giordano Bruno, orderly men
bent to your ends, well I want you to know
we do it for you, and your ilk, for Carlo Tresca
for Sacco and Vanzetti, without knowing
it, or thinking about it, as we do it for Aubrey Beardsley
Oscar Wilde (all street lights
shall be purple), do it
for Trotsky and Shelley and big/dumb
Kropotkin
Eisenstein’s Strike people, Jean Cocteau’s ennui, we do it for
the stars over the Bronx
that they may look on earth
and not be ashamed.
Diane DiPrima, 1971