Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.
Middle Sunday Wimbledon, tennissportens eneste hviledag, en dag blottet for spill, blottet for tennis, en dag hvor utøverne, så vel som gress og publikum, får mulighet til å restituere seg, hente seg ørlite grann inn igjen, før uke to – den virkelige høytiden – begynner; for til forskjell fra de andre grand slam-turneringene, hvor kampene spilles kontinuerlig og ingen dager er hellige, har All England Lawn Tennis and Croquet Club fastholdt tradisjonen om stillhet og kontemplasjon på turneringens midte(1), kanskje for å styrke Wimbledons posisjon som tennisens nullmeridian, at Wimbledon, både i tid og sted er denne sportens dreiningsakse (alternativt for at fiffen skal kunne hvile ut etter en uke med høyt sjampanjekonsum og gjøre seg klar for nytt inntak); uansett er det et kjærkomment avbrekk for å tenke igjennom de foregående kampene, virkelig la prestasjonene synke inn, vurdere Federers form, hans mentale styrke – som nok en gang viste seg å være avgjørende (kampen mot Benneteau) – og samtidig komme med et par utdypende kommentarer til disse opptegnelsenes noe skjeve betoning av Wimbledon. For det må innrømmes: Fokuset på Federer kan kanskje virke overdrevent stort, i hvert fall når jeg (ubeskjedent nok) tar sikte på å skrive om tennis per se, selve Spillet, og om det som ligger bakenfor poeng, settsifre og statistikker. Likevel er det nettopp derfor fokuset på Federer kan forsvares; for ikke bare er det å skrive om Federer, i egenskap av å være nåtidens største spiller, et godt utgangspunkt for å belyse en turnering, en sesong, eller en æra i tennisens historie, men fordi han også er tidenes – og dette påstår jeg helt uten å blunke – mest komplette utøver, den som i størst grad har tilført tennisen noe nytt, løftet spillet, motarbeidet ensidigheten, den rene, harde fysikk og den monotone utførelsen av sporten, er han også det beste utgangspunktet for å beskrive denne idrettens, denne kunstformens innerste vesen, og slik avdekke, håpefullt nok, større, allmenngyldige innsikter, ja, om … livet.
Bare ta denne tilbakevendende motviljen jeg føler overfor grusen som eksempel: Det handler selvfølgelig ikke om skitt, om hvordan klær og skotøy blir tilgriset av rød leire, eller at spillerne sklir rundt på banen som om det var kunstløp de drev med. Det handler derimot om utøvelsen av sporten, kunsten og livet i sin allminnelighet, om hvordan grus og gress legger ulike premisser, hvor henholdsvis grunnslag og serve-/nettspill blir avgjørende. (Jo fortere underlaget går, desto større betydning får serven, med den følge at man dominerer mer i egne servegame, og raskere kan følge opp med vinnerslag, gjerne nettspill, volley, smash, stoppball og så videre. Til forskjell er serven av mindre betydning i grustennis, med den følge at servegame brytes oftere, og det mentale spillet om å holde serven, ikke bli brutt, sjeldent blir like avgjørende for kampen.) Ganske nådeløst vil jeg derfor påstå at en med overfladisk forståelse av tennis vil verdsette lange ballvekslinger (grunnslag) fordi det tilsynelatende gir mer spill og mer tennis for «pengene». Men denne tennisen er bare mer av det samme, repetitiv, uinteressant, og derfor ikke tennis, men – i egentlig forstand – ensbetydende med løping. Signs taken for wonders. En kjenner av tennis setter derimot pris på variasjonene, på hvordan poenget får lov til å utvikle seg, hvordan en spiller benytter hele repertoaret av ulike slagteknikker, eller i det minste flere av dem i en effektiv serie, uansett hvor kortvarig ballvekslingen måtte vise seg å være. (Men bare så det er sagt: Jeg vil gjerne ha langvarige kamper, i hvert fall så lenge de byr på et vidt spekter av slagteknikker og strategier, men ikke nødvendigvis lange vekslinger; med andre ord ønsker jeg jevne kamper med mange vinnerslag – og gjerne også med mange såkalte upressete feil (unforced errors), såfremt de kommer av høyt spill med høy risiko(2).)
Og det er nettopp derfor jeg sier: Elsker man tennis, bør det være selvinnlysende hva slags underlag man foretrekker at det spilles på, og enda mer: hvilken spiller man ønsker at skal vinne.
Om fokuset på Federer – alle forbehold og forklaringer til tross – fortsatt virker overdrevent stort, får jeg gjøre som Serenus Zeitblom, den fiktive biografen i Thomas Manns Doktor Faustus, be om leserens tålmodighet og understreke den personlige betydningen disse notatene har for meg: «For meg selv er hvert eneste ord som jeg her skriver, brennende interessant, men hvor sterkt må jeg ikke vokte meg for å betrakte det som garanti for de ikke-delaktiges deltakelse!» Og av det Mann/Zeitblom skriver videre, skal det ikke store omskrivningen til før de gjelder disse opptegnelsene om Federer: Riktignok skulle jeg heller ikke glemme at jeg ikke skriver for øyeblikket og for lesere som ikke vet noe som helst om hverken Federer eller tennisens vesen. Jeg forbereder jo disse opplysningene for et tidspunkt med helt andre – og man kan med sikkerhet si mye gunstigere – forutsetninger for offentlig oppmerksomhet: seier i Wimbledon og OL, et tidspunkt hvor det vil være en ukresen, påtrengende etterspørsel etter turneringenes enkelte detaljer, hvor dyktig eller udyktig de enn måtte bli lagt frem.
(1) Bare tre ganger i løpet av Wimbledons historie (1991, 1997 og 2004) har det blitt avholdt kamper på middle sunday (på grunn av tungt og varig regnfall de foregående dagene).
(2) Av den grunn er det utvilsomt en skam at grustennis og gresstennis er i ferd med å nærme hverandre. Det er heldigvis et stykke igjen før de som idrettsgrener er helt like, men at gressbanene i Wimbledon er blitt tregere i løpet av det siste tiåret er helt ubestridelig. I all hovedsak skyldes dette et taktisk valg av arrangørene som la merke til at (det riktignok mer interessante) serve-/volley-spillet førte til dårligere besøkstall – noe Øyvind også er snar med å poengtere idet jeg spør ham tennisens botaniske forhold: «Jeg vet at 90-tallets servedominans og synkende publikumsinteresse gjorde at arrangøren gikk over til tyngre tennisballer og en annen type gress med mer friksjon for å senke farten på spillet og få lengre ballvekslinger. Mange, meg selv inkludert, mener at dette har gått for langt, og at det ikke er stor nok forskjell på underlagene lenger; tidligere var det uhørt at samme spiller vant både French Open og Wimbledon på rappen, det var vel omtrent bare Björn Borg som greide det. Det er derfor betenkelig at en spillertype som Nadal har vært i stand til å gjenta bedriften et par ganger i den senere tid, og i all hovedsak skyldes dette at gressbanene blir såpass slitte mot slutten av turneringen slik at de nærmest begynner å ligne grusbaner med hensyn til hvordan ballen spretter og reagerer mot/med underlaget. Dersom man ser bilder eller filmsnutter av finalekamper fra fordums tider og til og med 90-tallet, så kan man se at spillernes bevegelsesmønster har dannet en ‘T’ på hver av banehalvdelene (langs grunnlinjen og i en rett linje fram mot nettet). Nå er T’en mer eller mindre borte, og det gjenstår kun en ‘I’ langs grunnlinjen fordi tyngre baller, tregere gress og vanvittige forbedringer innen både racket- og ikke minst strengeteknologien har gjort det til kamikazeharakiri å spille med serve/volley-taktikk. La oss inderlig håpe at pendelen svinger tilbake snart slik at vi får tilbake noe av spillets essens, nemlig mangfoldet av spillestiler og taktikk. Det blir rett og slett for dumt at endimensjonale grunnlinjeslagmaskiner som Djokovic og Nadal nesten alltid slår de allsidige, kreative og teknisk overlegne spillertypene som eksempelvis Federer, Gasquet, Tsonga, Fish og Murray, bare kampene blir lange nok.»