Midt i EM-sluttspillet flesker vi til med en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.

Jeg har lenge trodd, eller kanskje heller innbilt meg, håpet, at Federer har hatt en hemmelig plan for år 2012, en slagplan, en hemmelig innsatsstyrke, et ess i ermet, et eller annet på lur som gjør det mulig for ham å gi seg på topp; jeg snakker selvfølgelig om å vinne Wimbledon enda en gang, og i tillegg ta OL-gull i single på den samme «hjemmebanen», på den samme plenen hvor han har vunnet seks ganger tidligere, Centre Court, tennisens nullmeridian (ergo Federers hjemmebane). Antagelig har jeg har valgt å tro dette fordi 2012 er et helt spesielt år for tennis – et så sjeldent år, en så sjelden anledning, et så stort utgangspunkt for begeistring og lykkerus, at Mayakalenderens spådom om verdens endelikt gjerne må gå i oppfyllelse så fremt det skjer etter Wimbledon og OL.

Visstnok har tennis som OL-gren gjenvunnet betydelig status siden åtti- og begynnelsen av nittitallet,[1] hvor OL-gull i tennis hadde en langt lavere status enn en grand slam-tittel, og det kan derfor innvendes at denne anledningen kommer så ofte som hvert fjerde år; bare ta OL i Beijing i 2008 som eksempel: Federer virket fast bestemt på å krone karrieren sin med et single OL-gull, eller mer presist: legge grunnlaget for en såkalt Career Golden Slam (vinne alle grand slam-titler og et single OL-gull i løpet av karrieren), selv om han på det tidspunktet fremdeles manglet seier i French Open. Men isteden måtte han bare nøye seg med OL-gull i double, sammen med Stanislas Wawrinka (nei, double teller ikke), og så seg derfor nødt til å legge en plan – slik det altså har foresvevet meg lenge – for neste OL: «London 2012!», håper jeg at han tenkte idet han røk ut i kvartfinalen mot James Blake (en kamp jeg fortsatt ikke kan begripe at Federer kunne tape).[2]

Like fullt: Tenniskampene i Beijing ble ikke spilt på gress, men på et hardcourt-dekke, som riktignok er å foretrekke fremfor grustennis, fordi spillet som utøves på hardcourt ikke er helt ulikt det som utøves på gress. Men det teller liksom ikke helt, det heller. For slik virkelig tennisfrelste vurderer det, finnes det bare én turnering og ett spill, og det foregår på gress, i London, på Wimbledon, mens de andre kan karakteriseres på følgende måte: Australian Open (hard court), årets første grand slam-turnering, en sensasjon i seg selv, en lykkestund selvfølgelig, for endelig er sesongen i gang igjen, men spillerne er som regel langt fra toppformen, og sannsynligvis er det den av de fire store turneringene som er «minst» status – i den grad man kan snakke om liten anseelse i denne sammenhengen – å vinne (de første årene Australian Open ble arrangert var det ikke alltid at de beste spillerne dukket opp, men det kan vel så mye ha med avstand, økonomi og reising å gjøre); French Open som jo som kjent spilles på grus, på grus! – eller på oppmalt, rød leire, for å være helt nøyaktig, eller på red dirt, som amerikanske tennisjournalister kaller det (med den følge at grusstennis blir omtalt som dirt ball) – et dekke som er så langsomt, så seigt, så forskjellig fra gresstennis (og hard court-) at vi snakker om to forskjellige idrettsgrener (det burde være unødvendig å si noe mer, men om noen likevel skulle hevde grusens fortrinn, ja, da bør vel barndommens løkkefotballbaner kunne duge under EM også), men som – noe velvillig – kan betraktes som oppvarming til Wimbledon; og US Open (hard court, en anelse raskere enn i Australia) som (foruten ATP-sluttspillet) er årets siste store turnering, en begivenhet i seg selv, og hvis tribuner fylles av høylytte og berusete amerikanere, noe som gjør turneringen løsere enn de øvrige, festligere, men likevel ikke på langt nær så viktig som Wimbledon.

Wimbledon. Årets høydepunkt. Som begynner i dag. To uker hvor jeg tar fri fra alt og alle og fortviler når tv-kanalene skifter til sykkelritt samtidig som internett kneler, med den følge at jeg, helt i tråd med skjebnens ironi, går glipp av avgjørende ballvekslinger. Eller enda verre: som da jeg i et anfall av overmot valgte å dra på hytta og blindt stolte på det mobile bredbåndet under finalen mellom Federer og Nadal i 2008 (jeg skal aldri mer stole på Telenors dekningskart, langt mindre forsøke å kombinere tennis og familiehygge).

Men tilbake til OL: Ingen andre tennisturneringer under OL har (i sin helhet) blitt spilt på Wimbledon-gresset.[3] Ikke før nå. 2012. Året med to Wimbledon-turneringer. Og jeg tilføyer, håper, tror: Federers år.

——

[1] Tennis gjorde sin gjenkomst i OL i åttiårene – først som oppvisningsidrett, og fra og med OL i Seol i 1988 som konkurransegren – etter å ha vært ute siden OL i Paris i 1924.