Det hender jeg ser for meg døden som en nødutgang. Eller nei, det ble litt feil: jeg ser for meg det grønne skiltet over nødutgangen som døden. Men ikke døden forstått som en vei ut av nøden, altså. Bare som et grønt skilt. Et lysende grønt skilt. Alltid synlig. Alltid der. Hvis tilhørende dør til syvende og sist er uunngåelig. Som på bildet over. Et grønt skilt og ei rød dør. Døden? Kanskje. Som også sier: «Ingen alkohol». Som kanskje betyr: du får ikke ta med deg alko inn i det hinsidige. Og jeg kommer på en replikk i Saabye Christensens Bly, den første oppfølgeren til Beatles, fra kompis Sebastian som lurer på, hvis man dør i bakfylla, om man da forblir bakfull i all evighet. Og jeg får ikke lyst på en øl. Og jeg kommer på noe Domitius Enobarbus (å, om vi alle hadde hatt slike latinske navn!) sier i et eller annet Shakespearestykke, at han og vennene hans har kommet seg gjennom den ellers så trøblete natta ved å drikke seg fulle («and made the night light with drinking»). Og jeg får kanskje lyst på en øl allikevel. Men så kommer jeg på pakten til Hawkeye Pierce i M*A*S*H (Let’s make a pact about drinking, let’s never stop), og blir litt engstelig igjen. Jeg vil jo gjerne kunne slutte en gang. Men så kommer jeg på det gamle prinsippet til Raymond Chandler (I think a man ought to get drunk at least twice a year just on principle, so he won’t let himself get snotty about it) og blir litt på igjen. Et steg fram, to tilbake. Der er døra, men hvor ble det av baren?