Vi forteller hverandre historier for å overleve, er det noe som heter, men vi forteller hverandre historier også når vi dør. Små historier. Fordi vi overlever. Og en slik liten en ble vi plutselig påminnet da den ultrasympatiske filosofen Arne Næss desverre gikk bort tidligere i uken. Det hadde seg nemlig slik at de to halvdelene Flamme i år 2002 bodde vegg i vegg i med Arne Næss på Alexandria hotell i Molde. Den gang var vi kulturjournalister i Klassekampen, på plass for å dekke Bjørnsonfestivalen, som selvsagt bød på sine gleder og utfordringer, men de to største gledene på turen var a) korridorfotball på hotellet og b) fruktfatet vi hver morgen så utenfor døren til Arne Næss. Melonmåner. Påbegynte drueklaser. Appelsinstengler. Bananskall. Kjernehus fra epler og pærer. Ananasringer. Og utgradve kiwilokk. Vi smilte hver gang. Kunne ikke annet. Så for oss Arne Næss Sr. på sengekanten, i tøfler og slåbrok, med et digert fruktfat på nattbordet. Nydelig, ikke sant?