«Oh, sure! I like somebody to stick to the point and all. But I don’t like them to stick too much to the point. I don’t know. I guess I don’t like when somebody sticks to the point all the time. The boys that got the best marks in Oral Expression were the ones that stuck to the point all the time—I admit it. But there was this one boy, Richard Kinsella. He didn’t stick to the point too much, and they were always yelling ‘Digression’ at him…»
Det er 16 år gamle Holden Caulfield som snakker over oss. Og da vet de fleste at det er J. D. Salinger som skriver. Og da drar noen få også kjensel på datoen, kanskje? The Catcher in the Rye ble nemlig publisert for første gang den 16 juli, 1951. Som er i dag. Eller ville vært i dag om i dag var — hva blir det? — for 57 år siden. Og vi bare nevner det, her på Flamme, slik vi bare nevner alt vi bare nevner, sånn i forbifarten, sånn på retur, litt innimellom alt annet som utgjør det samme store ingenting, som en digresjon, at det i dag er 57 år siden J. D. Salinger ga ut sin store roman, og at den er salig strøm av lignende forbifarter og returer hvor ingen — takk og lov! — roper ‘Digresjon’, hvor det egentlig aldri heves på stemmen, bortsett fra, kanskje, der hvor Holden sovner på sofaen til Antolini og våkner av at Antolini stryker pannen hans. Hva gjør du, spør Holden. Ingenting, bare sitter her og beundrer deg. «Boy, I’ll bet I jumped about a thousand feet.»
Vi gratulerer romanen med dagen med et nikk og et håndtrykk — i den grad bøker har hender å trykke andre hender med — har de det?