Ytterst få kunstnere er i stand til å snakke intelligibelt om sine egne verker. Matias Faldbakken er et unntak. I ovenstående video samtaler han – nypomadert og relativt velformulert – med kurator Øystein Ustvedt om utstillingen Shocked into Abstraction, som stadig er å se på Museet for samtidskunst. Foruten å tilkjennegi sin reaksjon på denne avstemningen på VG-nett («Er Matias Faldbakkens verker verdt flere titalls tusen kroner?» – hvorpå 65,97% pr. i dag har svart: «Nei, dette er ikke noe å samle på!»), røper Faldbakken bl.a. at han begynte sin kunstneriske karriere som tegner, og at den nye utstillingen er komponert etter et prinsipp om anti-design: «Hovedsaken når det gjaldt installeringen av denne utstillingen var … at tingene kom innenfor dørene. Derfor den litt flyttelassaktige installeringen. Jeg pekte – den skal hit, den skal dit – og så er ting blitt stående der de ble plassert av montørene.»

Om vi forstår Faldbakken rett: Den generiske kunsten er likevel ganske mediumspesifikk, når det kommer til stykket – fordi «white-cuben er mediet», som han selv uttrykker det. Formalismen sniker seg inn bakveien, under dekke av «utstillingsdesign». Derfor betoningen av vilkårlighet, skjødesløshet. Skjønt «det tilfeldige» er som regel planlagt, på et eller annet nivå: Mitt favorittverk fra utstillingen er nettopp de grønne flisene bak Faldbakkens jakkeskuldre, hvor en stor, lyserød flekk nede ved gulvet bringer assosiasjoner til både gjengvold (blodspor?), Stopp Tagging-kampanjen og Rauschenbergs Erased de Kooning Drawing (1953). Verket kunne vært en ready-made, i den forstand at slike flekker er å se overalt i bybildet – som en slags halvt utvisket, halvt tilstedeværende «kunst» leserne av VG-nett garantert ikke ville samlet på.