Albert Camus oppfordret oss til å omfavne livets meningsløshet. Paradoksalt nok døde absurdismens store forfatter selv en absurd død, for 50 år siden i disse dager: 4. januar 1960 dundret Camus og hans forlegger Michel Gallimard inn i et tre langs landeveien mellom Lourmarin og Paris. Bilen, en Facel Vega HK500, ble praktisk talt splittet i to. I bagasjerommet lå Camus’ ufullendte manus til Det første mennesket. I forfatterens lomme fant man en ubrukt togbillett – i siste liten hadde han latt seg overtale til å sitte på med Gallimard, mens kone og barn reiste pr. tog. Og dét til tross for at Camus avskydde motoriserte kjøretøy, og tidligere hadde uttalt at «intet er mer absurd enn en bilulykke».

Weekendavisen markerer Camus’ dødsdag over to sider i sin siste utgave. Og de gjør det med et riktig journalistisk scoop: Ulla Gjedde Palmgren har reist til Paris og sporet opp Mi, forfatterens danske elskerinne. De to møttes på legendariske Café de Flore vinteren 1957, samme år som Camus mottok Nobelprisen i litteratur. Det er bevist at Mi ikke akkurat var forfatterens «store kjærlighet» – han skrev nesten likelydende kjærlighetsbrev til hele tre elskerinner en ukes tid før han døde – men den franske biografen Olivier Todd omtaler henne like fullt som «en ny, ung og meget viktig kvinne i Camus’ liv».

Intervjuet med Mi fordrer ikke at litteraturhistorien omskrives, kanskje bortsett fra på ett punkt: På et forsiktig spørsmål om Camus’ seksuelle prestasjonsevne – det er allment kjent at han røykte som en skorstein og ikke akkurat var noen atlet – svarer elskerinnen lattermildt: «Sammen med meg var han ved godt helbred! Jo, Albert var nettopp en meget sensuell mann. Han var en stor forfører. Vi var svært fysiske sammen, gikk lange turer, danset; han elsket å være ute i det fri og bevege seg.»