Du våkner etter ei lang natt og tenker på valget. Du tenker på det Kristin Halvorsen sa om at SVs tilbakegang skyldes den mest polariserende valgkamp og valgkampdekning noensinne i Norge og lurer på om hun ikke har et poeng. Har ikke dette valget vært tilnærma lik amerikanske politiske tilstander med en nesten utelukkende hvem-journalistikk i riksdekkende medier, heller enn en hva og hvorfor? At alle partier uten en opplagt statsministerkandidat går tilbake (sett bort fra Senterpartiets 0,1 prosentpoeng) later til å være svar nok.
Du tenker med forbløffelse på hvordan Siv Jensen, som har seriøse ambisjoner om å styre Norge en eller gang i overskuelig framtid, ikke nøler med å fornærme alle som ikke har stemt på henne. Fremskrittspartiet har 22,9% oppslutning, et historisk godt valg for partiet, og søker makt, samtidig som Jensen utroper FrPs velgere til de «tøffeste i landet» og de eneste som klarer å tenke selv. Hun sier altså at 73,1% av oss, inkludert Frp’s samarbeidspartner Høyre, ikke kan tenke selv. En ikke veldig samlende framtoning fra wanna-be-statsminister Jensen.
Og du tenker på tidligere formann i Fremskrittspartiet Carl I. Hagen som åpenbart har glemt at kua en gang var kalv. FrP på 70- og 80-tallet, under forskjellige navn riktignok, kom inn på Stortinget med først 4, så 2, så 4 mandater (før det eksploderte med 22 etter valget i 1989); allikevel klarer Hagen å uttale, på valgnatta, at han håper på et framtidig norsk politisk landskap uten Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse små, irriterende, ubetydelige og til kjedelig hinder for Frp-partiene. Et ønske som vil føre til en enda større og tydeligere polarisering av det politiske Norge, samt svekke mulighetene for brede debatter og kollektive løsninger, for ikke å snakke om vilkårene for et reelt, inkluderende og høyttenkende demokrati. Etter at Hagen år ut og år inn har beskyldt sittende regjeringer for maktarroganse, og fikk skviset inn også i gårsdagens Valgnatt-sending at Frps velgere er de mest hundsa velgerne i landet (hva enn det betyr), kan det neppe tenkes en større arroganse enn å ønske død over de partiene man inntil videre trenger støtte fra for å overta? At han også frydet seg over det faktum at hans mangeårige kollega og politiske motstander Lars Sponheim ikke ble gjenvalgt for Venstre fra Hordaland, kan man kanskje beskrive som partiets sanne ansikt gir seg til kjenne? Dette fra en tidligere partiformann som ble så skuffa og vonbroten da han ikke fikk stillingen som Stortingspresident foran forrige periode. Kanskje like greit sett i etterkant? Hagen og Fremskrittspartiets valgvake gikk stort sett ut på å banke opp og tråkke på det minste partiet på Stortinget og fryde seg over det. Klasse!
Til sammenlingning var Jens Stoltenberg langt rausere og takket sine politiske motstandere da han endelig krøp fram fra backstage på Folkets Hus klokka halv ett i natt. Han ba velgerne sine respektere alle de som har stemt annerledes enn dem. Så kan man si at det er lettere å være sjenerøs i seier, det er alltid det, men at Frp skal være så smålig og bitter i nederlag er like fullt forbløffende.
Og du tenker på blokker, på høyre- og venstre-blokkene, på 86 mot 83 og fortsatt rødgrønn regjering. Men det du tenker er at Norge ikke er et 86-83-land. Vi er ikke det. Dagfinn Høybråten, leder i Krf, som skulle utgjort 10 av nevnte 83 på borgerlig side, sa på partilederdebatten etter at valgresultatet var klart at han og partiet hans ikke kunne sittet i regjering med Fremskrittspartiet. Venstres Lars Sponheim har lenge sagt det samme. Så hva har vi da? Da har vi et 86-12-71-land (og om Høyre skulle finne på å ta ut ny avstand til Fremskrittspartiet: et 86-42-41-land), hvor Siv Jensen finner sitt folkelige mandat til makt og styring i disse kabalene er ikke lett å se. Det er mer fristende å kalle henne en dårlig taper, som også er litt merkelig all den tid FrP, i forhold til regjering i alle fall, ikke har gjort annet enn å tape, partiet burde vært godt vant.