Så er det et faktum: Egil «Drillo» Olsen gjør comeback som norsk landslagstrener. Og sjelden har denne gamle frasen vært mer på sin plass: Hvem skulle tro det? Ikke Flamme. Det må innrømmes. Men vi har om ikke annet kasta oss over mobilen for å få tak i noen fra EM-panelet. Folk vi vet har peil. Og ro. Og oversikt. Som kan bestemme om dette er genialt eller forglemmelig fra NFF sin side. Hva tror du?
Se svar fra Linda Klakken, Frode Grytten og Oddmund Vaagsholm under.
Linda Klakken (Hmm, tja, jo, kanskje)
— Jeg gikk tur rundt Sognsvann på søndag (det vil si: jeg avbrøt turen etter 500 meter på den speilblanke isen, fordi jeg gikk i joggesko og hadde store problemer med å holde meg på beina) og da kom det en kvinne gående mot meg som jeg vagt dro kjensel på. Hvem var den dama? Journalist? Forfatter? Mens jeg gikk med museskritt langs vannet, gikk det omsider opp for meg hvem hun var: Kona til Drillo! Og ganske riktig, et lite hestehode bak kom Egil sjøl med den grønne og svarte Adidasjakka og en nokså bekymret mine. Litt bekymret, i hvert fall, armene bakpå ryggen, nedsunkne øyenbryn. Antageligvis delte vi samme bekymring for det glatte føret. Kanskje hadde han andre ting å tenke på, for eksempel landslaget. Og jeg tenkte: Drillo, altså. For en trener! Jeg har sjelden vært både så oppgitt og fascinert av en landslagstrener noensinne. Da han innførte sin fotballfilosofi om langpasninger og fysisk spill til fordel for den ballbesittende, sør-europeiske tilnærmingen, tenkte jeg at Norge skulle konsolidere sin rolle som nesten-nasjon i fotball for alltid. Hva i alle dager tenkte han på? Men så skjedde det noe: Vi begynte å vinne kamper, først slo vi England 2-1 på Ullevaal, kom oss nesten til EM, og siden kvalifiserte vi oss for VM i 1994 og ble kjent for å være «vanskelige» å spille mot. Altså en tøff motstander. Spillergruppa vokste på resultatene. Ganske nydelig. Folket vendte seg fra skepsis til panegyriske hyllester, i den tro at vi var like gode som våre mer meritterte motstandere. Den gangen hadde vi en stamme i laget, altså en sentrallinje (midtstopper, sentral dirigent og spiss) som holdt laget sammen. Stammen i laget var den samme, i motsetning til under Hareides ledelse, der utskiftninger og — dessverre — skader i laget skapte usikkerhet og dermed dårlige forutsetninger for å vinne kamper. Jeg skal straks komme til poenget. Under Semb og delvis Hareide gikk landslagskulturen nedenom og hjem. Vi har vel aldri opplevd mer fjas og jåleri i forbindelse med landslagstreningene noensinne. Etter prestasjonene å dømme, er perioden under Drillo den eneste i landslagshistorien det er verdt å snakke om. Jeg har alltid likt Drillo, og kanskje er han kynisk nok taktisk til å skaffe oss de poengene vi trenger i kvalifiseringen. Men det må helt klart en ny trener inn i laget, gjerne så fort som mulig, en som atter (et ord som minner meg om «Ringenes Herre») kan fremkalle lagfølelse, dedikasjon og stolthet i spillergruppa. Først og fremst må spillerne gå i seg selv. Vi trenger et ydmykt, hardtarbeidende landslag.
Frode Grytten (Eee, nei, trur ikkje det, altså)
— Eg meiner at Fotballforbundet hadde ein glimrande sjanse til å legge ned heile landslaget. Dei burde ha gjort ei totalvurdering, no har vi heldt på med desse greiene i så mange år, og vi får det bare ikkje til å funke, det funkar bare ikkje, ikkje ein gong lilleputt-nasjonar greier vi å spele ut, verken heime eller borte, det er bare å gi seg mens leiken er dårlig. Det hadde vore ei ærlig sak, det funka bare ikkje, heile greia var ein fiasko. Korfor skal vi halde på med desse greiene når det bare blir frustrasjon og drit, når alle ler av oss, når vi snakkar om stolte augneblink, og folk ser at alt eigentlig er noko halvhjarta søl med spelarar som har ego blåst opp ut over alle proposjonar? Fotballforbundet misbrukte sjansen, og no forsøker dei seg med Drillo. Drillo! Igjen! Var han den einaste som Sondre Kåfjord hadde telefonnummert til? Fotballforbundet satsar dynamisk med Drillo. Dei skal tine han opp, hjelpe han på med slagstøvlane og sende han ut på treningsfeltet. Er det nokon som trur det kjem til å gå bra? Det er det sikkert, mange trudde jo på den psykisk noko ustabile Åge Hareide også. Sjølv hugsar eg best Drillo si hovudrysting då han såg Argentina sitt praktmål i forrige VM, dei brukte 25 trekk før dei dunka ballen i mål. Drillo var ikkje mykje imponert, det var cirka 23 trekk for mykje. Nei, Nye Nye Norge snublar baklengs inn i framtida, evig feilvendt på eigen banehalvdel.
Oddmund Vaagsholm (ristar lett på hovudet)
— Fotball er eit spel utan ball. Noreg er ikkje mitt lag, men det er mitt land. Hadde eg kunne valt sjølv, ikkje nasjonalitet, altså, men eit landslagstilhøyre, om vi kan tenke oss eit slik skilje, så hadde nok valet falt på noko søramerikansk. Eit Brasil med argentinske hårfrisyrer kanskje. Kvifor ikkje Noreg? Eg har dårleg tid i kveld og svarar med eit ord: Bornert. Dette ordet som eg (og kanskje vi alle?) for lenge sidan hadde gløymd, men som sjølvaste Georg Apenes på sitt langt frå elegante vis gjenoppliva i oss. Bornert, altså, men kvifor? Fotball er ikkje fotball, fotball eksisterer ikkje, det vi mennesker trur er fotball, er minnet vårt om fotball. Augneblinka. Fragmenta. Episodane. For dersom du eller nokon andre skal skrive korleis fotball er, eller korleis ein fotballkamp var, eller korleis eit lag som Noreg spelar sin fotball, så kan du ikkje det, eller det er klart at du kan det, men det du eller nokon andre då kjem ut med, er i beste fall unyansert og basert på eit eller fleire augneblink, men dessverre ikkje mange nok augneblink til å gjenskape røyndomen.
Kvifor er Noreg ein bornert fotballnasjon? Jau, det er fordi at Noreg si einaste moglegheit i fotballen, er å dyrke sine eigne naturgitte kvalitetar, og dei er som vi alle må erkjenne ikkje mange. Noreg er frå naturen si side skjenka fysisk høgde, mental vilje og organisatorisk disiplin. I dei siste åra, og spesielt under den siste landslagstrenaren, har desse to siste kvalitetane vore truga. Kanskje fordi han langt på veg mangla dei sjølv?
I alle tilfelle, den mest bornerte fotballtreneren i Noreg, heiter Egil Roger Olsen, og fekk på nittitalet ein iskrem kalla opp etter seg. Og iskremen selde godt. Det folkelege kjem som kjent i alle former. Men på dette tidspunktet gjekk altså alt inn, stang inn, som også var Frode Nakkims treffande tittel på hans fotballbok frå 1993, med undertittelen Drillo og landslaget, og denne epoken var eller må ha vore ein unntakstilstand, medan denne nye epoken under Drillo, nok har kome i stand for å stadfeste dette inntrykket. Det er jo så mykje som vert gravlagt i våre dagar med lite hell – umiddelbart tenkjer eg på Lars Saabye Christensen si vage gravlegging av Kim Karlsen. Eller Ari Behn si meir akutte gravlegging av Carl Erik Grimstad. For ikkje å
gløyme Datatilsynet sin tidlegare direktør, Georg Apenes, (du, no igjen?) mangeårig ideologisk forsvarar av personvernet, si gravlegging av sitt eige offentlege virke, gjennom æreskjellinga av ein partifelle. Og no er altså Drillo komen tilbake for å gjere ende på sitt virke, slik vi alle skal gjere det, meir eller mindre verdig, i tida som kjem. Den bornerte skal trene det bornerte. Det er ein nærast heilag norsk tilstand. Det er eit vagt håp. Minus og minus blir pluss. Dyrking av likskapar. Typisk norsk.
Vi taper heiderleg for Tyskland, spelar uavgjort mot Sør-Afrika og vinn heime mot Finland. Stigning i programmet. Ståle Solbakken forlengar i København og Ole Gunnar Solskjær er enno for ung. Drillo leiar oss i VM-kvalifiseringa, Noreg kjem på andreplass og vinn playoff-kampen mot Ukraina eller Tsjekkia. Drillo-isen vert relansert, Claus Wiese tek over fredagsunderhaldninga etter Anne Grosvold og inviterer Drillo til geografi-quiz i sofaen, Se&Hør vil gjere eit badekarsintervju med landslagstrenaren iført stråhatt og sigar etter suksessoppskrifta frå 1994. Idyllen er total. Den høgaste sportslege valutaen på den norske marknaden er igjen fotball, og Noreg er tilbake utan ball.