Det var ikke mange gangene jeg snakka mer eller mindre utelukkende om bokomslag da jeg som KK-journalist intervjua norske forfattere (KK for Klassekampen, folkens, ikke Kvinner og Klær!) , men Tomas Espedal var et unntak, kanskje det eneste, husker ikke, men et unntak i alle fall, da han i — når var det igjen? — i 2004 ga ut Dagbok og lot skriverommet sitt pryde omslaget. Et sirlig ordnet og veldig, i mangel av et bedre ord, litterært rom. Alt du kan tenke deg at hører hjemme på et sånt sted, hører hjemme her. Og med hensikt. Alltid velplassert, aldri malplassert. Like langt mellom fotografiene. Siggen i glass. Én kaffekopp. Én lesestol. Og så videre. Et levende museum, nesten. Espedal sa den gang: «Jeg er avhengig av hele rommet når jeg skriver … Fotografiene er hengt opp som setninger på veggen. Jeg leser bildene. Det er historier om venner og familie, kjærester og barn, om reiser og steder. Jeg ser på fotografiene når jeg ikke skriver. Eller jeg ser ut vinduet.»

Så går det noe sånt som seks år og jeg sitter på Kaffebrenneriet nedi gata her, halv ti lørdag morgen, jeg får en kopp uten hank (meningsløst!) og leser i Sam Shepards nye bok Day out of days, ei lita historie om forfatteren på skriverommet. Han bare sitter der. Ser seg rundt. På alle mulige slags småting tatt med inn og slengt fra seg. Bilder, brev, postkort, nips, gips, plast, bøker, steiner, gresstrå, flasker, lys, post-its og så videre. Og det går opp for ham: «Who scrambled all this stuff in here with no seeming regard for associative order, shape or color? Without the slightest care for where it might all wind up … What’s all this shit for? Some display for who? For me? What for? Some guest or other? I have no guests. You know that. I’m no host. Never have been … I’m in this bunker all my own, surrounded by mysterious stuff. It may be time to take a break and walk back out into the dripping black woods where I know the hollowed-out Grandaddy Sycamore sits and waits for you to climb inside and breathe up into its bone-white aching arms.»

Takk for det, Sam. Så kan de av oss som ikke helt forstår seg på rommene sine, også skrive i dem. Og stikke til skogs etter noe sider. Og krype inn i et sykamortre. Og puste.