Ifølge Nick Hornby og boka/filmen High Fidelity er det de eventuelle kulturelle referansene som to mennesker måtte dele, som gjør at de kan like og få lyst på hverandre. «It’s what you like, not what you are like,» heter det. Eller noe sånt. Og jeg måtte tenke i de baner da jeg snubla over David Albaharis petit «Shuttle survivors» i bladet Geist forleden. Albahari forteller om ei japansk jente han traff i Paris. Men ikke på en kafé eller aveny, han treffer henne på flyplassen, på Charles de Gaulle, på vei opp og bort. De hilser på hverandre. Han forteller at han er forfatter og at han liker flere av bøkene til Haruki Murakami. Ikke lest, sier hun. Men hun tror hun vet at en av bøkene hans filmes et sted i Japan akkurat nå. Den har noe med Norge å gjøre, sier hun. Norwegian Wood? sier han. Hun ser på ham: Hvordan visste du det? Er du fra Norge? Nei, men han kjenner bandet: Beatles, sier han. Jeg kjenner til Beatles, sier hun, men de er fra England, hvor er du fra? Og så videre. Det ble ikke ordnings over skylaget, med andre ord. Og fyren er fra Canada. Så er det også sagt.