Vi har allerede reklamert litt for årets Gullkalv-vinner Historien om deg og meg. Filmens enkle, men eksplosive konsept er at Emmeline (Berglund) og Kimmi (Behrens) – som etter et kort, hysterisk-ekstatisk forhold ikke har snakket sammen på to måneder – bestemmer seg for å bekjenne seg til hvert sitt kamera, og bytte teiper etter en uke. Underveis får de ikke lov til å kommunisere seg imellom. Nedenfor har vi intervjuet de to regissørene etter nøyaktig samme prinsipp: Emmeline og Kimmi har fått likelydende spørsmål, og besvart dem hver for seg, øyensynlig uten juks.
FF: Like mye som en dokumentar er dette en slags filmatisert parterapi. Er filmens sterkeste drivkraft personlig eller profesjonell?
Kimmi: Jeg vil si at filmens sterkeste drivkraft er personlig, uten tvil. Den var jo på en måte en del av studiet ved Westerdals, men hele ideen er vår. Vi hadde ingen baktanker med filmen, annet enn at vi selv skulle få noe ut av det, og selvfølgelig at den skulle være god nok til å få godkjent av læreren.
Emmeline: Vi hadde fått i skoleoppgave å lage en dokumentar. Jeg er fra tidligere kjent for å elske personlige dokumentarer, så det var ikke veldig rart at jeg ville gjøre dette. Men, for min del var dette først og fremst personlig. Jeg ante ikke hva Kimmi følte og tenkte om ting, og trengte å vite en gang for alle om vi egentlig var to jenter som elsket hverandre, eller om jeg måtte gi slipp på henne. Jeg må ærlig innrømme at jeg dagdrømte om en happy ending, selv om det på det tidspunktet virket lite sannsynlig.
FF: Hvorfor valgte dere å snakke til hvert deres kamera heller enn til hverandre, face to face?
Emmeline: Vår face to face-kommunikasjon hadde vel alltid vært litt, ehm … forvirrende og fullspekket av forsvarsmekanismer og usikkerhet. Så hele ideen var å være helt ærlige, fordi vi begge visste at vi kanskje ikke alltid hadde vært det før. Ting blir liksom litt rettferdigjort og ufarlig når det er et kamera med i bildet. Ok, så kanskje jeg ville vise all min sårbarhet overfor henne og få en skikkelig slap in the face, men da ville det uansett blitt en film ut av det. Vi er begge veldig ambisiøse, og satte filmen over våre egne følelser og usikkerhet.
Kimmi: Vel, vi hadde jo litt kommunikasjonsproblemer da, kan man si … Og det er kanskje lettere å få ut det man har på hjertet når man ikke blir avbrutt. Jeg tenkte vel også at dette var en ny og interessant måte å løse opp i ting på. Å lage en sånn dokumentar, det er jo bare et redskap til å utforske en måte å kommunisere på. Vi ante jo ikke at filmen skulle ende sånn, eller utvikle seg på den måten. Hva som helst kunne ha skjedd.
FF: Når dere gjenforteller historien om hvordan forholdet utviklet seg, er dere påfallende synkroniserte. Lagde dere noen «regler» for hva dere skulle snakke om? Hvor mye har dere klippet vekk i redigeringsprosessen?
Emmeline: Det er MYE som er klippet vekk. Dette kunne blitt i hvert fall fire forskjellige historier. Vi snakket til hverandre i ca. 10 timer hver. Spesielt Kimmi sa en del vanskelige ting (skam deg!) som vi klippet vekk fordi det var nødvendig å fortelle historien på en effektiv måte, og samtidig formidle hvor fint og vakkert forholdet hadde vært. Før vi gikk i gang lagde vi en slags tidslinje over de viktigste hendelsene og fasene. Vi ble enige om å snakke rundt enkelte hendelser, svare på spørsmål fra hverandre og til slutt komme med en konklusjon etter at vi hadde sett hverandres teiper.
Kimmi: Det var vel heller slik at vi lagde en regel om at vi ikke skulle snakke sammen. Det eneste vi gjorde var å sette opp noen hovedpunkter på hva vi hadde vært gjennom, og dét i seg selv hadde vel en slags dramaturgi, uten at det var en del av planen.
FF: Når man ser filmen, virker det som opptakene – og særlig gjenfortellingen av hvordan dere ble sammen – gjør at dere kommer nærmere hverandre …
Kimmi: Vi hadde jo nesten ikke snakket sammen på et par måneder. Da dokumentarukene kom på skolen, ville vi jobbe sammen, fordi begge vet at vi jobber sinnssykt bra i team, men vi hadde fortsatt ikke snakket noe om det som hadde skjedd. Så da vi satte i gang prosessen, begynte jeg jo å grave i fortida, i meg selv og følelelsene mine. Det siste jeg husket var at ting var kjipt, så det var dét jeg satt igjen med. Men da jeg så hennes teiper om begynnelsen vår, ble jeg ganske satt ut – det minnet meg på hvor mye vi har sammen og hvor fantastisk jeg synes hun er, og det gjorde vel at vi kom nærmere hverandre igjen, i hvert fall sett fra min side.
Emmeline: Før jeg snakket om de forskjellige hendelsene, satte jeg meg først ned og hørte på sanger fra den perioden, leste e-poster, sms og prøvde generelt å sette meg inn i de følelsene jeg hadde da. Hele poenget var å leve historien om igjen for å bedre forstå hva som skjedde og hvorfor jeg ikke klarte å komme over henne da alt virket så endelig. Jeg vil vel påstå at jeg åpnet Pandoras eske, og alle de gamle, halvveis fortrengte følelsene blomstret opp igjen.
FF: Jeg leste et sted at dere ikke er sammen lenger – noe som er veldig trist å høre. Sånn er det jo ofte med realitystjerner som blir sammen også; de går hver til sitt like etter at kameraene er slått av. For å stille et litt slemt spørsmål: Kan kameraenes tilstedeværelse ha tvunget fram en «lykkelig slutt» som det egentlig ikke var grunnlag for?
Emmeline: He he. Det var litt av et spørsmål, ja. Som Kimmi ville sagt: «Fy faen, Bendik fra Flamme Forlag, fy faen.» Men ok, du ba om det, da får du sannheten: På en måte, ja. Selv om vi fokuserer på meg og henne og vår reise sammen, var ikke dét det mest sentrale i prosessen med å lage filmen. Vi tok begge mange runder med oss selv, og begynte etter hvert å innse hva vi hadde gjort mot våre tidligere kjærester og mot hverandre. Det er utrolig hvor mye jeg lærte om meg selv ved å analysere følelsene mine kontra handlingene. Ikke minst det å høre hvordan en som hadde stått meg så nær opplevde meg. Da vi skrudde av kameraene, var jeg følelsesmessig tygd på og spyttet ut igjen, men også forelsket og lykkelig. Problemet var at vi måtte nå en konklusjon, og ting som normalt sett ville tatt en stund, måtte skje på dagen på grunn av deadline. Jeg elsket henne, og jeg ville ha henne, men jeg var ikke klar for det. Etter å ha fått vite alt var det vanskelig å stole på henne igjen. Da vi klippet filmen kysset vi hele tiden, samtidig som vi konstant ba hverandre om forsikringer om at det ikke bare var filmbobla, men ekte følelser. En uke senere kranglet vi og det endte med en knekt nese, tårer og skjellsord. Vi tok hverandre i hendene, sa at vi elsket hverandre, men at vi ikke orket å være i hverandres liv. Jeg vet ikke hva det var for henne, men mine følelser for Kimmi har alltid vært ekte – jeg har bare vært fryktelig dårlig på å vise henne det.
Kimmi: For meg var det viktig at filmen ikke skulle være årsaken til at vi eventuelt ble sammen. Hensikten med filmen var bare å få løst opp gamle knuter. Men som jeg svarte på forrige spørsmål, ble det jo ganske følsomt å gå inn det gamle, og kjenne på det. Det å se Emmelines side av saken vekket mange gamle og nye følelser i meg. Jeg ble ganske forvirra på et tidspunkt, og visste ikke helt om jeg var påvirket av å gå sånn inn i ting eller om følelsene var 100% ekte. Vi levde i en Kimmi&Emmeline-boble i en hel måned under produksjonen. Da jeg kom ut av det igjen, kjente jeg etter hvert at det ikke var helt riktig for meg, men det ga en fantastisk avslutning på kapitlet vårt.
FF: Hvilket forhold har dere til Katy Perry-låta «Hot N Cold»? Uttrykket brukes av Emmeline ganske tidlig i filmen – som et slags frampek til sluttscenen, skjønner vi etter hvert.
Kimmi: Jeg tror Emmeline har et sterkere forhold til den sangen enn jeg har … Det var hun som ville bruke den, og jeg syntes teksten passet veldig fint til oss. Den beskriver jo hvordan forholdet vårt har vært gjennom hele greia.
Emmeline: He he. Det var sangen jeg hørte på og i mitt stille sinn dedikerte til oss da vi ikke snakket sammen. Nå blir jeg bare glad og tenker på kjærlighet og filmen når jeg hører den. Forresten er all musikk som brukes i filmen «våre» sanger. «Mr Rock and Roll» som spilles i begynnelsen var en sang fra meg til Kimmi, og handler om at jeg ønsket jeg kunne møtt henne på et annet tidspunkt, når livet ikke gjorde ting så komplisert mellom oss.
FF: Dette er en film Hollywood umulig kan lage en re-make av – heldigvis. Men hva har dere tenkt å gjøre med den nå?
Kimmi: Det er litt usikkert hvor filmen tar veien nå. Men læreren vår vil ha et møte med oss om ikke så altfor lenge, hvor vi snakker om akkurat dét. Jeg vet iallfall at jeg vil ha den på festivaler, både i utlandet og Norge. Kanskje til og med på tv? Det har vært snakk om det, i hvert fall.
Emmeline: Nå skjer det mye rart. Læreren vår er keen på å få fikset litt på lyd og bilde og sende den ut til festivaler rundt omkring. Jeg synes det er fryktelig gøy med oppmerksomhet rundt den, men også litt skummelt. Synes ikke det er dødskult at konservative slektninger og familien til eksen min ser filmen. Men, men, det er prisen man må betale. Til syvende og sist er det forløsende og deilig å stå for det jeg gjorde, samtidig som jeg kan fortelle min side av saken. Uansett hva de synes, ser de forhåpentlig at dette ikke bare var et skittent, homofilt utroskap, men en kjærlighet og en forelskelse av en annen verden. Jeg er takknemlig for alt det Kimmi har lært meg om henne, meg selv og livet. Jeg kommer aldri til å angre på at jeg la ut på denne reisa med henne. Hun er i hjertet mitt, og jeg kommer alltid til å elske henne.
