Ingen gjørme. Ingen sørlendinger. Ingen sponsoreffekter. Ingen glisende statsråd med drita r’n'b-dame på skuldrene. Vi kan ikke få sagt ofte nok hvor fint det er på Accelerator, the thinking (wo)man’s crumpet innen livsstilskategorien «rockefestival». I fjor foregikk det meste utendørs, på plenen utenfor Stockholms universitet; i år var hele menasjeriet flyttet til Münchenbryggeriets mursteinsrøde fasiliteter på Söder. Solnedgang over Riddarfjärden, Pripps i lanken, MGMTs «The Youth» ljomende fra utescenen: Den norske delegasjonen savnet verken Toffen eller Jay-Z. Rart med det.
Klikk nedenfor for snapshots og stikkord fra konsertene til Vampire Weekend, Deerhunter, St. Vincent, Hercules & Love Affair og Battles.
Først noen stemningsbilder. Sånn er utsikten når man står foran den store utescenen og vender snuta 90 grader mot øst:
Ah. Merk fraværet av all-over-prints. Og hvis vi kikker rett ned …
… asfalt! Deilig, grå asfalt. Ikke gress, ikke leire, ikke det som verre er (men se opp for burger’n). Her er den spontant oppstrakte armens beveggrunn:
… Vampire Weekend, som hadde preppet seg ned foran møtet med bestandig overpreppa stockholmere. Vi fikk høre hele debutplata inklusive b-sider, deriblant en lynkjapp «Ladies of Cambridge» som slo bra an (seks, sju hender i været? Svenskene er så blyge), samt ei ny låt med trommemaskin og refreng på kaudervelsk. Morsom liten sak.
Og så — opp en trapp og inn ei dør, til: Deerhunter! Vi har allerede utropt Microcastles til årets plate, uten å ha hørt stort mer enn et par-tre låter. Ikke akkurat en Nostradamus-spådom, for etter Bradford Cox’ epifaniske «So I woke up/ In a radio freeze …» halvveis ut i Cryptograms har ikke denne gjengen vært i stand til å gjøre et eneste feiltrinn. Og for en gig! De nye låtene (blant dem «Never Stops», hvis gitarsound er … incendiary, man!) fløt sømløst sammen med gamle favoritter som «Dr. Glass» og «Hazel St.». Her er vokalist Bradford Cox, for en gangs skyld kjønnsstereotypt antrukket:
Et stykke ut i konserten skjedde noe fint. Sola var i ferd med å dukke ned bak Kungsholmen, og sendte sine siste stråler rett gjennom Münchenbryggeriets høye vinduer — en gul søyle direkte i retning fleisen til Bradford Cox …
… som skygget for øyene og mumlet: «Can you see the light? Don’t you think this light is a bit … strange? Now, let me compose a song about it …» — hvorpå bandet øste på med låta «Strange Lights»: «I’m guided by strange lights/ I’m rattled and I’m stunned/ as I walk into the sun». Ny-y-ydelig.
Dette er St. Vincent, alias Annie Clark. Den dama vet å traktere en gitar! Og hun kler lilla lys. But then again, who doesn’t?
Denne dama er ingen dame. Ikke at det spiller noen rolle (enda du strengt tatt må være transseksuell for å kle deg så utfordrende på en scene og slippe unna med det). Nomi fra Hercules & Love Affair gjorde en fantastisk innsats som stand-in for Antony, og briljerte dessuten på sin «egen» låt, vår favoritt «You Belong».
Mens Nomi var ute og skifta kjole, overtok dame nr. 2 — Kim Ann — showet. På trøyene står det «banjee». Vi rakk ikke fundere over semantikken der og da, opptatt som vi var av å danse (på skandinavisk, sjenert vis, med lukkede øyne og hendene sjelden hevet over skulderhøyde).
Sånn ser det ut når Battles entrer scenen. Masse skruing på knotter og en cymbal montert meningsløse 1,8 meter over scenegulvet (trommisen rakk akkurat opp hvis han sto på tærne). Vi la merke til at mange riff ble spilt live og deretter kopiert og sendt i loop. Imponerende. Skal vi takke Bill Gates eller Steve Jobs for dette? Konserten var fin, den, men vi kom til å tenke på Daniel Braaten da vi så …
… gitarist Tyondai Braxton (til høyre). Dermed begynte vi å gruble over Braatens sørgelige endelikt i Bolton Wanderers, og ble litt mollstemte på tampen av kvelden (sikkert katalysert av vårt indre bad i sommaröl og vodka tonic). Men du og du! Hvilken festival det var. Vi kommer tilbake, Stockholm. Bare ikke ansett han der Andy Inglis som bookingansvarlig, så skal dette gå bra.