Sammen med Lars Backe Madsen har forfatter og journalist Jens M. Johansson skrevet boka Den forvunne diamanten – Historien om fotballens mørke side, om overganger og overgangsregler innen den internasjonale fotballen, om afrikanske unggutter som vokser opp ved fotballakademier i Europa, langt hjemmefra; og om den kaotiske Mikelsaken i særdeleshet. Der hvor Lyn, Chelsea og Manchester United, sammen med en god del finansfolk og agenter, laga en menneske– og transferrøre nesten uten sidestykke i internasjonal klubbfotball, og hvor en talentfull midtbanespiller til slutt endte opp i den blå drakta til Chelsea. Johansson innrømmer at saken fortsatt er «utvilsomt komplisert», men er ikke i særlig tvil om hvem som er den styggeste av ulvene i eventyret. Chelsea.

JMJ: Ja, de var drivkraften som fikk Mikel til Europa. De prøvde først å gjemme ham bort i Ajax Cape Town i Sør-Afrika, men følte etter hvert at det ble for langt unna og ville ha ham til Europa. Etter litt om og men valgte de Norge og Lyn.

NØH: Kanskje et valg de angrer på nå?
JMJ: Heh, kanskje, men det er kompliserte greier dette. For å ta det veldig kort: Både Manchester United og Chelsea oppdager stortalentet Mikel da han er 15 år eller noe sånt. Men ifølge FIFAs reglement av 2001 må spillere utenfor EU være over 18 år for å kunne inngå i en overgang. Så hvordan sikre seg ham? United forsøker å knytte ham til seg med diverse «scolarships» ved sine fotbalakademier. Chelsea har ingen akademier i 2001 og må prøve andre metoder, og klarer å få the upper hand ved å hyre inn Sports Entertainmen & Media Group (SEM) og agent John Shittu til å passe på og representere Mikel. De inngår også en avtale med faren til Mikel — den 15 desember 2003 — hvor det heter at Mikel skal delta på ulike fotballprogrammer i regi av Chelsea, uten at det konkretiseres hva for programmer. En avtalen som etter FIFAs overgangsregler er ulovlig. Så gjemmer de ham altså i Ajax Cape Town.
NØH: Gjemmer ham?
JMJ: Fra Manchester United først og fremst. De sender ham til ACT med beskjed om at de ikke kan bruke ham i kamp uten å si fra. Deretter bærer det til Lyn. Chelsea betaler Norges Toppidrettsgymnas snaut to millioner for Mikel, Edu og et par andre nigerianske spillere, de lar Lyn bruke spillerne, med en avtale om at Chelsea kan hente dem — eller i realitetet kun Mikel, som er den eneste aktuelle — når de er gamle nok. En kontrakt undertegnes av Morgan Andersen og Lyn og SEM og Rune Hauge på vegne av SEM i Norge, selv om Hauge ikke har salgsrettigheter til spillerne. Så når Mikel nærmer seg atten år melder United seg på igjen. Og Lyn selger ham til dem for knappe fem millioner pund. Hakesleppet er et faktum for Rune Hauge, SEM, John Shittu og Chelsea.

NØH: Det er nå de «kidnapper» ham?
JMJ: De gjemmer ham på Holmenkollen Hotell med uniformerte vakter, ja. SEM-sjefen Jerome Anderson, en av verdens største fotballagenter, kommer til landet. Shittu også. Og tar med seg Mikel til London. Selv om han altså fortsatt er under kontrakt med Lyn og har signert for United.
NØH: Han sier selv han ble presset til å signer for United, tror du det?
JMJ: Vanskelg å si. Det er ikke utenkelig at det er riktig. Han må jo ha kjent til Chelsea hele veien, de lønna ham jo mens han var i Lyn, og han må ha følt det som om han svikta dem ved å signere for United. Men Chelsea var på det tidspunktet ikke villig til å tilby Mikel en like lukrativ kontrakt som United og kanskje lot han seg overtale av pengene? Jeg tipper det lå en økonomisk vurdering i Mikels valg også.

Jens M. Johansson er åpenbart glad i gode historier og flink til å fortelle dem. Lett lattermild og lett hoderystende farer han gjennom de fortsatt mange portene i Mikel-saken. Rune Hauges pressekonferanse i London hvor han kaller salget til United for «den største svindelen han noensinne har sett». Manchester Uniteds hemmelige brev til FIFA hvor de ber om at Chelsea, som en konsekvens av klubbens lovbrudd, utestenges fra Champions League og suspenderes fra overgangsmarkedet i et år. Striden tilspisser seg. FIFA vet ikke helt hva de skal finne på. Mikel tvinges tilbake til Lyn. Morgan Andersen må etterhvert i retten. Og et forlik blir inngått i juni, 2006.

JMJ: Og det var med dette forliket at boka til meg og Lars egentlig ble til. Vi spurte oss selv: Hvorfor var Chelsea villig til å betale til sammen en kvart milliard for en spiller som ennå ikke var testet på et høyere nivå en norsk tippeliga? Rett nok var Mikel lovende men det finnes mange lovende spillere i verden. Så hvorfor bladde Chelsea opp? Og hvorfor heter det i forliket at ingen — INGEN — av partene skulle kunne uttale seg om det i ettertid? Det er ganske opplagt at forliket var en dekkoperasjon: I ly av at klubben sikrer seg en lovende ung spiller, kjøper Chelsea seg og alle deres aktører i saken, fri. Sånn er verden for de rike. De kan stort sett gjøre som de vil.
NØH: Skulle du gjerne sett at Manchester United takket nei til pengene som lå i forliket og fortsatte den prinsipielle kampen?
JMJ: Jeg ville foretrukket det, ja. Ser man stygt på det kunne man sagt at United lot seg kjøpe for 12 millioner pund i denne saken. De sa selv at de tenkte på Mikel og at en avklaring var det beste for ham, og det er nok noe i det, men de gikk til syvende og sist med på å holde kjeft om alt og alle.

NØH: Har fotballen blitt litt ødelagt for deg med boka?
JMJ: Jeg syns det har vært trist. Jeg ble ikke overraska av at det er mye snusk i fotballen, men at det skjer så systematisk og at de store klubbene kan tillate seg så utrolig mye i forhold til de små, det er ødeleggende. Den lille engelske klubben Luton ble for eksempel straffa med 30 minuspoeng for litt agentsnusk på en mye mindre skala enn Chelsea.
NØH: Ser du like mye på fotball?
JMJ: Ja. Man heier på en klubb, ikke ledelsen i klubben, og man klarer, som supporter, å se bort fra uhyre mye idioti. Det er et overlevelsesinstinkt.

NØH: Denne boka er et åpenbart utslag av man blir stadig mer oppmerksomme disse problemene og storklubbenes oppførsel, har du håp om reelle endringer i framtida?
JMJ: Håper det. Jeg håper at FIFA blir pressa til å gjøre noe. Platini virker for så vidt villig. Og regelverket er ikke så verst. Det må bare følges. Og det er håpet. At FIFA skal tørre å håndheve det.

Flamme skriver under på det. Og håper at nye penger i en såpass umoden og grisk branske som internasjonal klubbfotball ikke får ødelegge mer og lenger enn det alt har gjort. Og så — i såkalt skrivende stund — stanger Thor Hogne Aarøy inn 2-0 mot Sogndal og sikrer et allerede sikret fornya opphold i tippeligaen og undertegnede må opp av sofaen i noen sekunder (sorry, Sogndal). Joda, fotballen har det i seg.

Og PS! Noen drøye timer etter skrivende stund — som igjen vil si nå — får man høre at omtalte John Obi Mikel har brent den avgjørende straffen i en konk mellom Chelsea og lille Burnley i den engelske ligacupens 4. runde. En sjelden og kanskje mer symbolsk enn noe annet opptur for de små laga mot de store. Men joda, fotballen har det fortsatt i seg.