«… til slutt bosatte jeg meg i Vence. En trivelig liten leilighet, fem balkonger, fire panoramaer, tre kaminer. Mellom Alpene som syder av lys, havet som blåner i det fjerne og de gamle smugene i en sjarmerende småby med ruinene etter slottet til baronene av Villeneuve og Vence.»
– Witold Gombrowicz, 1966
Vi talte ni balkonger til sammen. Kanskje Gombrowicz ikke regnet med luftebalkongene? Kaminene fikk vi ikke tatt i nærmere øyesyn. Andreetasjen i Villa Alexandrine er ikke åpen for publikum – på det stedlige turistkontor tar man for gitt at alle interesserte er polakker. Noen med god smak og fet lommebok (Fritt Ord, kanskje? evt. et kollektiv av nyrike polske håndverkere?) burde sporenstreks reise ned, kjøpe hele bygningen og åpne museum.
Vence danner et fint triangel med Nice og Antibes, beliggende ca. to mil opp i skråningen mot Alpene. Gombrowicz bodde her de siste fem årene av livet sitt, etter hvileløs omflakking i Argentina (1939–63) og på kontinentet (1963–64). Først her, blant palmer og pastispimpende franske bønder, klarte han å slå seg til ro: «I mitt sekstiførste leveår har jeg oppnådd det en mann normalt erobrer omkring de tredve: familieliv, hjem, hund, katt, komfort … Men dessuten er jeg ubestridelig (alt tyder på det) blitt forfatter.»
Villa Alexandrine (anno 1911) sett fra nordøst. Skikkelig kråkeslott – utypisk for byggestilen i området. Dog aner det oss hvorfor en representant for den polske landadelen kunne like stedet.
Ettersom Villa Alexandrine ikke er utstyrt med heis, måtte Gombrowicz flytte herfra etter et hjerteinfarkt i november 1968. Han og kona Rita – de giftet seg like etter hjerteattakket, hun 31 år yngre enn ham – leide seg en liten kåk i Résidence le Val-Chair like sør for Vence. Her døde han 24. juli 1969, etter begeistret å ha fulgt månelandingen på fjernsyn.
«I går trådte Rita og jeg inn i 1967. I tosomhet og uten champagne tittet vi ut gjennom vinduet på stillheten, tomheten, på vår vakre Place du Grand Jardin, med det gamle Vences opptårnede tak, med katedralens spir, med klippeveggene i det fjerne, som månen badet i mystisk lys. Månen lyste så sterkt at havspeilet bortenfor Cap d’Antibes syntes fra den andre siden.»
Glimt fra gamlebyen. Flere steder fins romerske inskripsjoner på veggene.
Siste stopp, Cimetière de Vence: Tør vi kalle det en jeg-svak gravstein? Intet katolsk gull og glitter (ulikt steinene omkring), bare navn, to årstall og et beskjedent kors. Ingen blomster. Noen har ofret et telys og et knippe strå. Utsikt over dalføret ned mot Saint-Paul-de-Vence. I bakgrunnen hører vi skrål og plask fra bybadet, som gravplassen er atskilt fra med en liten mur.