Så er det sluttspill igjen. Europamesterskap. Og Norge er ikke med. Men det er vi vante med. Det har vi visst fra barndommen. Men greit. Nytt sluttspill betyr nytt panel. Som vi forpester med sakligheter og moro. Det første vi spør oss før årets turnering er hvor kløktig det egentlig var av UEFA å velge seg Polen/Ukraina, med tanke på de mange problemene tilknyttet fotballfans i de to landa, samt det dramatiske fallet i tilskuerinteresse, hovedsakelig på grunn av store geografiske avstander og skyhøye priser (en FIFA-topp kalte nylig hotellnæringen i Ukraina for gangstere av den grunn). Sky News rapporterte tidligere i uka at det franske forbundet har solgt utrolige 27 – to syv – billetter til en av gruppekampene sine (nevnte ikke hvilken). Nå er ikke det franske publikummet det som reiser mest, men lell, hvor lurt var det her?

Les svar fra Tom Stalsberg, Linda Klakken, Frode Grytten og Oddmund Vaagsholm under.

Tom Stalsberg: Nok en skandale av fotballpampene. Mesterskapet skulle ha gått bare i Polen, Krakow er uten kamper, en kulturby, en flott by, UEFA og FIFA kan ikke bare legge skylda over på de forskjellige arrangørlandene, de burde jo for pokker meg kunne stille krav om hoteller og priser og de burde sponse supportere fra den rike skattekista si. Skandale-EM før det starter spør du meg. Og ikke minst med tanke på rasismen som er i begge landene. EM og VM burde alltid arrangeres i Tyskland jmf. 2006. Men ser fram til VM i Brasil, da.

Linda Klakken: Gleder meg veldig til EM i Polen/Ukraina, men som den gamle Arsenal-veteranen Sol Campell sier i BBC One-dokumentaren «EURO 2012 – Stadiums of Hate»: Disse nasjonene burde aldri vært tildelt et så stort mesterskap med tanke på utfordringene de har hatt på tribunene: utstrakt rasisme, vold og nære bånd til høyreekstremisme. UEFA burde heller gitt arrangørrollen til et land som har gjort seg fortjent til det. Man skal dermed ikke hevde at alle fotballtilhengere i de to vertsnasjonene støtter de ekstreme holdningene, men det er den manglende viljen til å rydde opp som forundrer meg. For meg er det et tegn på at vertsnasjonene ikke anerkjenner problemet. Big mistake. Huge! For det polske og ukrainske folket er EM helt sikkert en fantastisk gave, og jeg håper mesterskapet blir vellykket, både på og utenfor banen. Når det gjelder det franske landslaget, så føles de litt som en gammel kjæreste man helst vil glemme. Klarer de å prestere under press, med tanke på at de reiste hjem fra VM i Sør-Afrika i 2010 i skam? Har spillerne gått i seg selv? Skjerpa seg? Svaret på det finner man kanskje hvis man skriver inn søketeksten «fotball-vm frankrike spillerstreik» og får 2350 beskrivelser om hvordan Patrice Evra tørka seg i baken med trøya til lagkompis Mathieu Valbuena for bare noen dager siden. Det jeg gleder meg mest til, er å oppdage og bli forelska i et lag som overrasker med offensiv, gjennombruddshissig fotball. Alle mesterskap har sånne lag. Spørsmålet er hvem det blir denne gangen.

Frode Grytten: Nokon må tenke på gangsterane i verda også, dei som vil tene nokre raske spenn, dei som vil helle dop i drinken din og rane deg når du har sovna, dei som vil tilby deg diverse seksuelle tenester nede i kjellaretasjen. Nokon må tenke på dei som vil banke opp folk som er mørke huda, dei som vil stikke pengane i eiga, korrupte lomme, dei som vil gjøre business på heilt vanlige folks heilt uvanlige interesse for fotballspelet. Det er dette vi har UEFA til. Det er dette vi har FIFA til. Her har dei samla rause, eldre herrar med mykje livserfaring, folk som tenker på alt og alle, ekte demokratar som veit at lokaliseringsdebatten er den eldste debatten av dei alle, og som derfor styrer etter mottoet: Alle skal få.

Oddmund Vaagsholm: Til det fotballpolitiske er det bare ett å si: først blir reguleringen latterliggjort, så blir den voldsomt motarbeidet, før den aksepteres som selvsagt og innlysende. Schopenhauers læresetning om sannheten lar seg likevel ikke helt inkorpere og anvende, men om man bytter ut utfallet «selvsagt og innlysende» med «underordnet og irrelevant», må Michel Platini i UEFA gjerne ta den tyske filosofens formular i bruk. Det er nemlig slik at et hvert mesterskap programmessig introduseres av et knippe ytre og indre farer; oftest logistikkmessige, gjerne mediale og i stadig økende grad kommersielle. Det er ikke måte på hva fotballen tiltrekker seg av dårlige venner. Så sparkes endelig mesterskapet i gang, rett nok med en stillestående og intetsigende åpningskamp, hvor vertsnasjonen svever i et slags Ikaros-kompleks, bare for å brenne seg i solen og falle til bakken. Men fotballen, det som ligger igjen på bakken når gribbene har forsynt seg blodig, den seirer. Det finnes ennå ikke et mesterskap hvor Coca-Cola har vunnet over det nydelige spillet; selv om vi kanskje aner at den skrekkelige tid er nær.