I 2005 debuterte forfatter og musiker Anders Bortne med romanen Et Bra Band. Nå er han aktuell igjen med novellesamlinga Natt’a der oppe, natt’a der nede. Som vil si, er det første jeg sier til ham, at du nå har skifta sjanger igjen. Fra platene opprinnelig, til romanen, til novella. Og hvordan har det vært? La du veldig merke til fartsdumpene?

AB: Det har vært mye mer tidkrevende enn sista gang. Det sier kanskje mer om debutromanen enn den nye boka… (vi ler)… Men det var slik at ideene kom i mer ferdig utgave, kan du si. De kom med sin egen fasit. Jeg bare visste hvordan de skulle — hvordan de måtte — bli. Og det førte til masse flikking. Detaljarbeid. Alt for å gre hårene samme vei. Få ting til å virke sammen.

NØH: Hva slags type ideer ligger i novellene dine?
AB: Jeg ville at alle skulle ha ganske sprøe, litt ekstreme anslag. Det var den opprinnelige ideen til samlinga. Men så — etterhvert som jeg begynte å jobbe med de forskjellige historiene — ble det til at normale elementer som handlende mennesker fikk være med… (vi ler igjen)… for ikke å miste leseren. For min del går det tilbake til skolestilen den gang da. Jeg var liksom Roald Dahl–kiden i klassen, som likte å skrive ufo–historier og den slags.

NØH: Men kan man klistre andre merkelapper på dem i tillegg til det uvante og surrelle? Politiske, for eksempel?
AB: Du tenker kanskje på åpningsnovella nå?
NØH: «Renover min Familie!», ja.
AB: Jeg er enig i at den er ganske samfunnsrefsende, men det blir egentlig med den. Resten av boka består mer av utrolige og absurde historier. Jeg har villet bort fra verden. Mer inspireret av film og tegneserier enn samfunnsrefs. Superheltserier, for eksempel. «Iskalde grøss» var noe av det jeg likte best å lese som guttunge. Så kom Roald Dahl, Ray Bradbury og Bing & Bringsværd. Sprø ting. I motsetning til den moderne norske novella som — selv om den holder et veldig høyt nivå — er mer eller mindre hjemsøkt av det hverdagslige og nedtona. Det begynner som regel med en telefon som ringer eller at noen nikker til deg på gata. Så gjør en fyr en eller annen bitte liten handling og så får han hodet fylt av tanker. Jeg har villet slå i stykker denne hverdagen, men på en ordentlig måte. I novella «Judith» blir for eksempel Oslo og resten av verden invadert av zombier. Vår mann blir løpende rundt i et forsøk på å redde seg selv. Han mister kontakten med familien og ender opp på et gjemmested sammen med ei fremmed jente. Som han får følelser for. Og så videre. Den samme gamle historia egentlig, men med helt andre — helt uvante — omgivelser. Du kan kanskje se noe av det samme i en roman som The Road av Cormac McCarthy, ingen sammenligning for øvrig så klart… (vi ler)… eller novellene til George Saunders.

NØH: Hvordan har det vært med egen hverdag mens du har jobba med «Natt’a der oppe…»?
AB: Det har vært fint. Det har vært greit. Men hverdagen vant til slutt. Den gjør alltid det.

Fra «Judith»: BK tråkket på gassen. Joggemannen reagerte ikke. Han ble stående til vi traff. Det smalt i understellet og bilen gjorde et byks. Jeg kastet et blikk i speilet og rakk akkurat se joggeren reise seg før vi rundet hjørnet.
— En av dem, sa BK.