Dag to: Litt treigere opp av køya, litt lengre bak i skoa, litt kortere mellom doturene, litt hyppigere ut i eksistensialismen — sånn omtrent er de festivale dager. Og overalt er det folk. Og overalt leser og snakker folk. Kan du tenke deg hvor mange ord som blir ytret på denne såkalt «lille» bokmessa? Kan du tenke deg? Jaja og uansett. Flamme tar noen møter denne dagen. Danske Gyldendal. Svenske Bonnier. Kjøper noen bøker. Sitter på noen stoler. Drikker en cola. Drikker en kaffe. Drikker vann. For tidlig for en øl? Ja. Men snart. Først går vi diktopplesning.
Fredrik Nyberg leste nye dikt, og det var jævligt nice å høre. Eller var det? Kanskje vi er ironiske. Umulig å vite.
Denne dama leste også, men vi glemmer hva hun heter. Veldig gode kritikker, til tross. Behovet for en utrymningsplan begynte å melde seg.
Så dukka en skummel krysning av Mark Oliver Everett og Allen Ginsberg opp, og den sunnmørske halvdelen av Flamme måtte opp og stå. Nervøs nå.
Vi fant rettighetssenteret, heller. Fant norske Aschehougs tre — intet mindre — bord. Men det er jo ingen her! Ingen å snakke norsk med!! Det koker på kjøkkenet til Even Råkil!!!
Men kvelden kommer. Kvelden kommer alltid. Og unge Wold og gamle Haagensen trekker i Håkanjakke og Topshopsko og drikker seg fulle — mutte men målretta — i selskap med unge svenske poeter som nevnte Fredrik Nyberg, Johannes Anyuru (som snakker om engler over skulderen og etterhvert unnskylder seg, han skal hjem og skrive hele natta) og Ulf Karl Olov Nilsson (hvis visittkort sier psykolog). Ølen smaker korn. En svensknederlender blir helt over seg da han finner ut at man sier «akkurat» i Norge om ting som er akkurat, akkurat som i Nederland. Akkurat, sier han og vil at Flamme skal gjenta. Akkurat. Akkurat. Ølen smaker mer korn. Et band kryper opp på scena. Om ikke lenge skal vi gå gently into that good night. Si, hadet Göteborg. Si, jeg tror jeg begynner å kjenne deg nå. Si, vi två, Göteborg. Og så slukne. Som en appelsin. I hotellsenga.