«Zoonetter» er klar for hender og hylla!

Morten Langelands nye diktbok, «Zoonetter», er det tittelen sier – en samling nåtidssonetter fra en zoo. De til sammen 36 diktene kjemper mot sonetteformens fengslende rammer, og drifter mellom dyr og menneske, fritidspark og zoo. Flamme slo så klart av en prat med den ferske fireboksfaren.

FF: Gratulerer med ny diktsamling, Morten! Zoonetter er din fjerde bok og andre på Flamme (Den egentlige kommunen kom i 2015). Kan du fortelle om bakgrunnen for boka – hva startet det hele med?

ML: Gratulerer selv! Til dere som kan lese den for første gang!

Bakgrunnen var at jeg fikk i oppgave å lage en poesimaskin for Bergen Offentlige Bibliotek. Maskinen spiste one-liners til frokost, og etterpå satt jeg igjen med tusenvis. Innsamling skjedde på klassisk raptus-vis, paret med Asbjørnsen og Moe; jeg gikk ut i verden og kom tilbake med full skreppe. Men som enhver junkie vet, så er ikke stoff alt, man må også ha et sted å sette seg og stoffet: en sammenheng! Først tenkte jeg på å lage en blafrebok à la Raymond Queneau sin famøse Cent Mille Milliards de Poèmes. Men så ble det til sist ideen som tok kaka, ideen var banal og handlet om å skrive sonetter fra en zoo. Jeg husker da jeg kom på den, det var i Stensgata.

FF: Sonettene i denne samlinga, la oss kalle dem «nåtidssonetter», hva skiller dem fra den mer strenge sonetteformen, om man skulle drømme seg bort i de store høvdingene, som Shakespeare og Petrarca?

ML: Vel, mine sonetter har ikke et publikum som har faste former i margen, ei heller har jeg, derfor har jeg sett litt stort på jambisk pentameter og volta – hos meg er det høyspenning livsfare hele tiden! Uten at det er noe galt med verken Shakin' Stevens eller han italienske jentefuten.

FF: Din nye redaktør på Flamme har nesten like mange år bak seg i samme by som du kommer fra, Kristiansand. Og kanskje like mange besøk i Dyreparken der (eller flere, siden han har barn). Du har faktisk brukt ganske mye fra denne dyreparken som utgangspunkt, stemmer ikke det?

ML: Yes sir! Jeg er fra Kristiansand, og følgelig var det å 'ikke få' sommerjobb i parken en skjellsettende erfaring, og denne boka er min hevn. Dyreparken med sin enda større Fritidspark er den eneste parken jeg kjenner, og ingredienser derfra finnes i flere av diktene. Her vil jeg nevne boka Juliusvariasjonene av Jan Freuchen og Sigurd Tenningen som videre pensum for dem som er interessert i emnet. Å studere livet innenfor hegnet er selvfølgelig en stor del av boka, men man er også selv innenfor hegnet når man besøker Dyreparken – eller Sørlandsparken, som shoppingdrabanten på andre siden av europaveien heter – følgelig har jeg i stor grad vendt blikket mot de besøkende. Det er vel her nåtidsaspektet ved boka gjør seg gjeldende, den turnerer visse stemningsleier og tendenser fra 'vår tid'. Og siden boka er skrevet uten bruk av ordet 'jeg', har jeg muliggjort hurtige reiser mellom kollektiv og impresjonisme, den er best på små flater, litt som Myggen, men viktigst i det store løpet. Om man får snakke sånn om sitt eget verk, og det får jeg (det var for øvrig ikke jeg som introduserte Shakespeare og Petrarca i samtalen).

FF: Språklig og formmessig sett, hva skjer i «Zoonetter» som kanskje ikke skjer i så mange andre bøker?

ML: Foruten av nesten alt, så vil jeg framheve det gode humøret i den elegiske grunnstemningen. Jeg tror for øvrig at de henslengte Capri-Sonne-beholderne jeg skriver om, ikke fins i norsk litteratur fra før, men Gud skal vite at de fins på bakken og dermed i the public eye!

FF: Vil du si noe om designet? Det ble noe ganske annet enn du først hadde sett for deg?

ML: Boken blafrer ikke, som Queneau sin. Men det er blitt en todelt affære, som kan leses begge veier, uten klar antydning om hvorvidt delen 'menneske' eller delen 'dyret' bør leses først. Sidene er svarte som natten og skriften hvit som tenner. Den har også et deilig blått belte, så får man i hvert fall kledd av noen den dagen! All honnør til designer Aslak Gurholt, som liker rare greier og likevel utfører det grundig, og som ikke lar kostnadene gripe inn i ideene.

FF: Så hva skjer videre, for en som nettopp har fått en nylaget bok i hendene?

ML: Det blir slippfest på tirsdag 31. oktober. Jeg blir avkledd og bokbadet, gatemusikanten Einar i Solveggen spiller noen tunes, og etterpå er det grom DJ-ing med DJ Calle. Anbefaler, det blir bedre enn Halloween! Senere skal jeg lese på Cappelens Bokfest og til Bergen for å lansere Poesimaskinen. Og lese på Poesifest på Kulturhuset 11. november.

FF: Og skrivingen?

ML: Skrivingen går unna, den. En dag skal jeg skrive en roman. Kanskje om Kunstakademiet, hvor jeg studerer.

Relaterte artikler