F°
Zizek vs. sosialdemokratiet (et forslag)
Slavoj Zizek holdt foredrag på Museet for Samtidskunst i går – passende nok med Matias Faldbakkens utbrente bilvrak midt imot, som en verdig opponent (riktignok taus, men Zizek snakket så lenge at det uansett ikke ble tid til spørsmål fra salen). Mye er allerede sagt om slovenerens talent som entertainer, stand up-filosof, zappe-teoretiker etc. etc., og gårsdagens show levde sånn sett opp til forventningene. Zizek er genuint livlig, og engasjerende, og han «gir alt» på scenen – men i likhet med profesjonelle humorister har han en lei tendens til å gjenta seg selv. Han tar f.eks. ikke fem øre for å repetere blødmer fra sin 20 år gamle debutbok. Det er litt som å være på konsert med en gammel rockedinosaur: Man blir sittende og vente på den hiten, og den, og smiler i øm gjenkjennelse mer enn fordi det egentlig er så himla «gøy».
Men for all del, her fantes også nye momenter (holdt på å skrive: «sketsjer»). Det er forfriskende å møte en filosof som ikke bare leser Goethe og Melville, men som fortløpende gir seg i kast med samtidsfenomener som Kung Fu Panda og Jonathan Littells roman De velvillige. Sistnevnte er ellers et unntak – langt de fleste av Zizeks eksempler er plukket fra enten Hollywood eller den tidligere østblokken (inkl. Balkan), to ekstreme ytterpunkter i klodens etterkrigskultur. En tanke, derfor: Burde ikke denne fyren snart påspanderes et gjesteprofessorat i en av de skandinaviske hovedstedene? Se for deg den keitete, konfliktsky «sosialdemokratiske kroppen» (Solstad) på Zizeks disseksjonsbord. Empirigrunnlaget ville utvides betraktelig – vitserepertoaret likeså.
Relaterte artikler
-
Hva er en bilkupé? En liten verden for seg, avsondret, trygg, usjenert – privat. Forskning viser at det ikke primært er billettpriser eller mangel på sitteplasser som holder folk unna trikk, buss og bane. Mange foretrekker faktisk å sture (alene) i en bilkø. Morgenrushet fryser tida og gir familiefar/-mor en dose etterlengtet privatliv. Slik bekreftes Gaston Bachelards gamle poeng fra La poétique de l'espace (1958): Mennesker trenger små, intime rom for å kunne dagdrømme, for å kunne huske. Det spatiale er av så stor betydning, mente Bachelard, at psykoanalysen snarest burde suppleres med en ny forskningsgren: «topoanalysen», den systematiske, psykologiske studien av det intime livs lokaliteter.
I går ble Nasjonal transportplan 2014–23 overlevert samferdselsministeren. Diverse fagetater foreslår – som forstandig er – å prioritere kollektivtransport i bynære strøk, på bekostning av klimafiendtlige veiprosjekter. (Bergenserne henger allerede med geipen, ser vi på Dagsrevyen: De vil gjerne opprettholde sin status som Europas mest luftforurensede by). Samtidig forteller plakatene i nabolagets videobutikk at Nicolas Winding Refns Drive er kommet på dvd. En god film, for all del, men også et problematisk forsøk på å relansere bilisme som filmdramaturgisk premiss. En representativ YouTube-kommentar: «This movie is the only reason I want a driver's license. That, and … Burt Reynolds.» Just dét: Drive søker nostalgisk å forlene bilkjøringen – det å rulle rundt i en forplumrende metallboks, strukturelt underkastet den trafikale doxa (lyskryss, forbudsskilt, veimerking …) – med en nimbus av coolness, opprørskhet og melankoli light. Scorseeses taxisjåfør var, om ikke annet, en entydig tragisk skikkelse; Ryan Goslings navnløse sjåfør kunne kanskje stått på startstreken sammen med Burt Reynolds i The Cannonball Run.
Drive hviler på to utgamle myter: Mannen som ofrer seg, liksom uselvisk, for en sårbar kvinne han tilfeldigvis begjærer (ikke ulikt Travis Bickle i nevnte Taxi Driver). Dernest bilismemyten. Når Goslings karakter uventet får et stort ransutbytte mellom hendene, springer han ikke til nærmeste politikammer. I stedet dreper han for fote (riktignok i «selvforsvar»). Vi godtar plottets u-sving (heh!) nettopp pga. de to nevnte premisser: Mannen er forelsket. Og han har en bil. Forelskelsen viser at han har følelser, bilen at han er «dyp» – skjønt han knapt ytrer en minneverdig replikk filmen igjennom. Isolasjonen i chevroletens lune kupé signaliserer «plaget sjel», signaliserer «ensom cowboy på den urbane prærien». Den stiller ham også i en moralsk unntaksposisjon: Liksom eremitten står han alene foran Gud. «This valorization of a center of concentrated solitude is so strong, so primitive, and so unquestioned,» skriver Bachelard (for anledningen i engelsk oversettelse), «that the image of the distant light (her sikter han til det fjerne lyset fra eremittens hytte, alle vegne omgitt av mørk skog) serves as a reference for less clearly localized images.»
Ville Drive vært den samme filmen om Ryan Gosling forflyttet seg gjennom L.A. pr. bybuss? Dumt spørsmål. Ekte helter har alltid lappen (i hvert fall i USA). Og så er det vel med bilkupeen som med teltet, skuret, sommerstugan: Stormen gjør avsondringen meningsfull. Hvis bare veggene er sterke nok, er naturkreftenens herjinger til å leve med. Da kan uværet sågar være til atspredelse, liksom volden er det i Nicolas Winding Refns film.
-
I oktobernummeret av Believer snakker Steve Carell om Ludwig Wittgenstein, eller det vil si: bladet siterer Wittgenstein til ham: «The most serious and profound questions can only be discussed in the form of jokes», og lurer på om han er enig?
CARELL: Hm. (ler) Nei! Bare tullball. Jeg proklamerer … at så er pisspreik. Hvem tror han at han er? (ler ennå, og snakker med engelsk tulledialekt) «Å, jeg fikk en epifani! Og alle kommer til å være enig med meg.»