Woche in Flammen

uka i flames

* Uka i flammer kommer direkte fra Berlin denne fredagen, hvor Flamme, entschuldigen: Flammen, sitter i lett yr og leser aviser (og manus) og drikker vår milchkaffe. Mit anderen Worten: Vi er på veien. Og legger merke til syklisten Bradley Wiggins' utspill i engelske medier om at han er ferdig med landeveisritt: «I've kind of done the road now. I've bled it dry.» Fordi sporten er nådeløs og illojal: «The road is quite cut-throat ... with no kind of loyalties.» Som er et åpenbart ekko av Robbie Robertsons sørgelige innsikt mot slutten av The Last Waltz, han sitter sammen med regissør Martin Scorcese og forklarer hvorfor The Band gir seg med turnering: «The road was our school. It gave us a sense of survival. It taught us all we know. There's not much left that we can really take from the road ... You can press your luck. The road has taken a lot of the great ones. Hank Williams. Buddy Holly. Otis Redding. Janis. Jimi Hendrix. Elvis. It's a goddamn impossible way of life.» Best å gi seg derfor før de også bukker under der ute – eller her ute – på veien.


* Men vi har ingen planer om det i Flamme, entschuldigen: Flammen, vi håper og tror at veien fortsatt er et mulig sted å være, selv om hotellfrokost allikevel ikke er inkludert i prisen (hvem var det som booka dette hotellet?, vent, glem det, det var alle) og regnet regner for andre dag på rad (men frokosten var god og hvem bryr seg om litt regn?) og selv om Cormac McCarthy, i The Road, langt på vei bekrefter Robbertsons håpløshet: «If trouble comes when you least expect it then maybe the thing to do is to always expect it.» Som er den veien verden beveger seg, ikke sant? Mindre tillit, større frykt, økt terrorberedskap. Vi blir bedt om å være forsiktige, bedt om å se oss over skulderen, også når vi er hjemme, særlig når vi er hjemme. Som er en faen så umulig måte å leve på. Og hvordan gjøre det bedre?

* Vi kan jo ikke gi opp å være hjemme, heller? Alle trenger et sted å bo. Alle vil høre til. Selv om kanskje hjemmet, eller et hjem, ideen om det, taper seg så fort man forsøker å skrive om det, som amerikanske Rebecca Lindenberg hevder i sin nye samling The Logan Notebooks. Any idea of home, ramser hun opp i diktet «Things that lose by being written about». Og vi husker at det å ha hjemlengsel, eller være hjemsyk om du vil, var noe de første utflytterne til Amerika begynte med, men på langt verre vis enn oss, fordi: de kom seg ikke hjem igjen. De var borte for godt. Vi kan alltids dra tilbake om lengselen blir for sterk, de måtte bare leve med den. Og det var ikke alle som klarte det. Det var mange som rett og slett døde av nostalgi, av lengsel hjem. Men så har du Conor Oberst som i låta «Moab» synger: There's nothing that the road cannot heal.

Og med det runder vi av fra alltid halvt påkledde Berlin, bare skynder oss å sitere Rebecca på nytt: «A little pain saves the hand from the flame, too much makes his hand the man’s enemy.» Og ber alle være forsiktig med flammen, entschuldigen: Flammen, ikke lek med den og ikke kom på kant med den. Ta vare på hverandre. Ikke vær redd. Ikke vær redusert. Lev livet slik David Bowie en gang spilte musikken sin: At maximum volume. I overført betydning, så klart. Vi må jo ikke holde hverandre våkne, heller. Eller må vi?

Relaterte artikler