F°

Er nypositivismen på vei inn i litteraturvitenskapen? Vi spør fordi siste nummer av n+1 bringer en artikkel med ikke-ironiske fotnoter, matematisk vokabular og nærmere tjue diagrammer basert på prinsipalkomponentanalyse (PCA). Tittelen? «Quantitative Formalism: A Research». De fem artikkelforfatterne sogner til den såkalte Stanford Literary Lab, som ifølge selvpresentasjonen «explores quantitative approaches to textual form». Det høres for så vidt spennende ut – og er det òg, i hvert fall om man skal dømme etter denne smakebiten. Oppdraget forskerne har gitt seg selv, er å undersøke om en datamaskin kan skjelne mellom litterære sjangrer. Og det kan den. Ved å søke på enkeltord og ord-strenger, og matche disse mot 101 forhåndsprogrammerte lingvistiske kategorier kalt «Language Action Types», evner maskinen å sortere Shakespeares skuespill i fem grupper – tilfeldigvis sammenfallende (på et par unntak nær) med den tradisjonelle litteraturvitenskapelige inndeling i «tragedier», «komedier» og så bortetter. Ikke fullt så overbevisende er resultatet når datamaskinen får bryne seg på 250 britiske 1800-tallsromaner. Forskerne oppdager at programmet er bedre egnet til å distingvere mellom forfatterskap enn mellom sjangrer. Hvorfor? Fordi datamaskinen ikke registrerer plott, men tekstens stilistiske signatur. Og sistnevnte er en mer stabil størrelse: På vei fra arbeiderromanen Hard Times (1854) til dannelsesromanen Great Expectations (1861) har Dickens kanskje byttet sjanger og plott, men han komponerer setningene sine på noenlunde samme vis. Hånden overtrumfer ånden, på en måte. Foreløpig er prosjektet helt i startfasen. Men la oss tenke oss, for moro skyld, at en framtidig versjon av samme program kan brukes til å identifisere de lingvistiske forskjellene mellom Solstad, Kjærstad og Fløgstad – eller til å sjangerbestemme oppmeldte bøker til innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur. Øyner vi et framtidig sparetiltak i Kulturrådet? Ut med bedømmelseskomiteene, inn med en harddisk på 100+ terrabyte? Littlab-forskerne vil neppe anbefale det siste: Datamaskinens problem er at den potensielt kan skjelne perfekt mellom ulike sjangrer, og likevel fortelle oss null og niks om verkenes gehalt. Spørsmålet er om ikke dén anklagen også kan rettes mot dagens «analoge» litteraturvitenskap …?

VGs sportkommentator Truls Dæhli har mye å henge fingrene i for tida: Tour de Ski, Tom Nordlie, størrelsen på østerrikske hoppdresser. Så mye å kommentere! Så mye å elaborere! Heldigvis har Dæhli gjennom årene utviklet en stilistisk sjablong han kan kjøre sportsanalysene sine gjennom. En slags setningsmal; praktisk talt en egen Dæhli-syntaks. Utrolig at ingen lingvister kjenner sin besøkelsestid. Og første stikkord er: konjunksjoner. Både underordnende og sideordnende. Men særlig sistnevnte. For Dæhli liker å innlede setningene sine med én av dem. Og på norsk fins det bare fem sideordnende konjunksjoner – «eller», «og», «så», «men» og «for». Så da sier det seg selv at mange av Dæhlis setninger ligner hverandre, og likeså at mange av kommentarene ligner hverandre, stilistisk. Og rytmisk. Andre stikkord: linjeskift. Hyppige sådanne. For dramatisk effekt. Eller for å signalisere at leseren burde stoppe opp og «tenke selv». Og ikke minst: For å gjøre artiklene lengre. Og arbeidsdagen kortere. Så Dæhli kan gå hjem tidlig og se mer sport på tv. Eller ligge med kona. Men kanskje helst det første.

Ved en tilfeldighet kom vi over denne artikkeloverskriften på nettet: «Flytende ord. Digitalisering i norsk litteratur fra Jan Kjærstad til Ole-Petter Arneberg». Det viser seg at John Brumo, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved NTNU, har skrevet en såkalt «paper» om digitaliseringstematikk hos en del norske forfattere. Forskningsfunnene ble nylig lagt fram under årets NorLit sessions i Stockholm. Men altså: Ole-Petter Arneberg? Vår egen Ole-Petter? OP, blant venner? Den samme OP som forsøkte å stange seg inn på Revolver her forleden, som en vilter småokse (uten synderlig hell)? Ja, han ja. Arneberg og Kjærstad – to mastetopper innen norsk dataprosa, ifølge akademia. Vi kunne ikke unngå å sende Brumo en begeistret e-post, og be ham utdype. FF: Hva kvalifiserer denne unge slyngelen til en sammenligning med Jan Kjærstad? JB: De er grunnleggende ulike som forfattere, men deler viljen til å la den digitale virkeligheten bli skildret i sine tekster. Kjærstads Homo Falsus er trolig den første norske roman hvor digitale prosesser er en integrert del, både tematisk og formelt. Mens Kjærstads roman (fra 1984) er skrevet i en tid hvor denne teknologien var ny, spennende og truende, er Arneberg en «digital native», dvs. han har vokst opp med digitale teknologier. Selv om de ganske forskjelligartede tekstene i MEPÅNO indirekte forteller om velkjente tema som ensomhet, usikkerhet og identitetsproblemer, er formen preget av en fortrolighet med digital kultur som altså har muliggjort noen andre tekstuttrykk. FF: Interessant. Kommer du til å jobbe mer med dette perspektivet? JB: Ja, jeg planlegger en bok om medier og modernisme, med lesninger av Obstfelder, Brekke, Fløgstad og noen til som belyser forholdet mellom litteratur og medieutvikling. Tesen er altså at det ligger en mediehistorie skjult i litteraturhistorien.