– Vi må akspetere oss selv og andre



«You're caught now by the skin you're in,» synger, eller raper, Beastie Boys i låta Don't play no game that I can't win, og mener så klart nettopp det, at så fort du er født, blitt et jeg, så er du fanga i dette jeg'et, i kroppen og psyken. Som så klart byr på problemer, på den ene og den andre måten. En gjenganger er foreldreproblemet, hvordan er forholdet ditt, eller vårt, til foreldregenerasjon? De som, tross alt, skapte oss. Mot slutten av den musikkvideoen, eller kanskje musikkfilmen, over, regissert av Spike Jonze, spør Beastie-guttene seg: Why do we always blame our parents for everything? Og svarer: I don't know, jeg vet ikke, de vet ikke. Og det er sikkert mange av oss som ikke gjør det, som ikke vet, så vi spurte derfor en proff, nærmere bestemt Ida S. Bernhard, stipendiat på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, om hun kanskje kan hjelpe oss litt på vei med dette skyld- og foreldrespørsmålet?

Ida S. Bernhard
: Jeg kan bekrefte (både som fag- og privatperson!) at det å sette egne vanskeligheter i sammenheng med oppvekst og nære relasjoner (oftest foreldre eller søsken) er ganske vanlig. Selvfølgelig hos dem som har opplevd traumer og omsorgssvikt i barndommen, men også hos andre som utenfra sett har hatt en såkalt «upåfallende oppvekst». Ofte handler tematikken da om løsrivelse/autonomi, det å bli sett/ikke sett og å føle seg verdsatt og bekreftet av andre (foreldrene), og hvordan dette knyttes til selvfølelse og relasjoner her og nå.

Det vi vet fra forskning på feltet om betydningen av tidlig tilknytning til omsorgspersoner for psykologisk utvikling, psykisk helse og senere evne til å ivareta seg selv emosjonelt, støtter opp om at denne tematikken for mange føles naturlig og meningsfull å se nærmere på når man opplever (emosjonelle/psykiske) problemer i eget liv.

(Samtidig er det viktig for meg å presisere at å skylde på foreldre ikke representerer noen LØSNING i seg selv: Man kan i beste fall forstå seg selv bedre, få innsikt i og akseptere hvorfor «det ble som det ble», for så å gå videre ved å ta ansvar for eget liv og videre utvikling. Mye terapi handler om dette: ansvarliggjøring. En slik prosess innebærer ofte en bevegelse fra «blaming» til mer forståelse og ikke minst forsoning med det som har vært. Jeg nevner dette fordi mange tror at slik «graving i fortiden» og opprettholdelse av blaming-posisjon er det vi psykologer driver med … Men kanskje litt på siden av det du spurte om?

Spørsmålet om skyld er også interessant (hvis man igjen ser bort fra grove tilfeller av overgrep og traumer), og mange opplever når de selv blir foreldre en økt forståelse av hvor kompleks og sammensatt relasjonen mellom barn og foreldre er. Synet på egne foreldre kan da fortone seg lettere å nyansere: De er mennesker på godt og vondt som gjorde så godt de kunne, akkurat som de fleste av oss tilstreber i relasjonen til våre egne barn.

Som forelder og psykolog tror jeg det beste vi kan gjøre er både akseptere oss selv og andre i størst mulig grad, og gjennom dette være gode rollemodeller for barna. Men også lytte, ta på alvor og tåle få «skylda» for en del ting. Tørre å si unnskyld og at man er lei seg for det som skjedde, anerkjenne den andres følelser. Det er noe mange som søker psykologisk behandling nevner som et savn i relasjonen til sine foreldre.

Relaterte artikler