F°

Tronsmo bokhandel: Sjappa for skeiv litteratur, beatlitteratur, samtids– og sakprosa. Sjappa for tegneserier! Ikke minst. Sjappa du går til når du ikke vet hva du vil lese, bare lese. Og sjappa som Rune Christiansen ikke kan gå forbi uten å svi av et laken. De beste postkorta. De kuleste kjøleskapsmagnetene. Og sist gang vi var innom: haikuterninger. Har du hørt? Bare å rulle tolv av dem og bli Basho. Ikke dårlig. Men Tronsmo er også boksjappa som ropte og roper ulv. Som alltid er utrydningstrua. I en gård som noen alltid vil rive. Og bygge nytt. Annet. Lønnsomt. Men ennå har vi den her. I det famøse hjertet av Oslo. I førti år har vi hatt den – og vi tar gjerne førti til. Men først snakker vi litt med Terje Thorsen, som sitter i kjelleren der borte og pusher tegneserier og poesi og alt annet som gjør det verdt å frykte døden. Og under ham igjen samler vi hilsener fra noen av sjappas mange tilhengere. 

FF: Gratulerer med Tronsmo – 40 år som uavhengig bokhandel i Oslo, hvordan har reisa vært?
TT: Jeg har vært med på halve reisa og den har vært enestående – på alle måter.

FF: Hva skiller Tronsmo fra andre bokhandler?
TT: Det meste!

FF: Hvordan har Tronsmo det i dag og hvilken fremtid spår du butikken?
TT: Butikken går bra, kundene er Norges beste kunder, men Entra vil rive gården vår neste år. Hele Oslo går jo den veien høna sparker. I forrige uke kjente jeg – for første gang i mitt liv absolutt ingenting – da jeg kom kjørende inn Mosseveien. Riv hele byen, begrav historien og bygg bælastøgge konsumtempler. Moloch, moloch, moloch, Ginsberg har rett. Om framtida tør jeg ikke si mye. Vi blir – vi vil være HER – så lenge vi kan.

FF: Hvordan skal fødselsdagen feires?
TT: Fest i bakgården. Seks band som dekker hele næringssirkelen fra akustisk blues til meksikansk surf ispedd tyngre saker, New Orleans og honky-tonk. Pølser, red beans & rice, saft, hundrevis av gjester, tikibar, pinatas, ballongkunst og en gigantisk overraskelse fra Dongery! Tror jeg.

Og så noen hilsener fra rundt omkring:

Asbjørn Øverås:
Det er lenge siden Peter Hopwood og jeg velta rundt blant klesstativene i den nedlagte konfeksjonsbutikken i en kamp om hvem som skulle hente Rolling Stone på posten. Jeg har verken før eller siden vært med på et så langt og vellykka kollektivt løft. Gratulerer med dagen til alle som har vært med på ferden.

Bjørgulv Braanen:
Gratulerer med dagen, Tronsmo, Eva, Terje og alle dere andre. Dere gjør en innihelvetes viktig jobb. En nødutgang når man står fast i livet!

Eirik Bø:
Kjære Tronsmo!

Gratulerer! Og for et privilegium å ha fått være med! Ti år fikk jeg, tok jeg, ga dere meg. Ti år mellom reolene, bak kassa, rundt hjørnene, i kjeller'n, opp og ned trappa. Før og etter stengetid, i krisetid, i gode tider, i stillstand og velstand. Med verdens beste kolleger, kunder og bøker. Det var en fest, og jeg savner deg! De ti årene jeg parallellt hadde på Blindern satt minimalt med spor sammenlignet med den oppdragelsen Tronsmo ga meg. For å parafrasere Arnold Schönberg om Karl Kraus (noe husker jeg jo fra Blindern også…): Jeg har lært mer av folka på Tronsmo enn hva som sunt er for et menneske som ønsker å beholde sin integritet.

Thorvald Steen:
Da jeg var 27, fikk jeg tre diktsamlinger i gave av en venninne. Jeg leste ikke dikt, men ettersom det var Marianne som ga meg dem ville jeg gi en ærlig respons på hva jeg syntes. Hun ville ikke finne seg i noe annet. Jeg kjente navnet til den ene dikteren, Pablo Neruda, på grunn av vennskapet hans med Chiles tidligere president Salvador Allende. De to andre var ukjente for meg - Arne Ruste og Kjell Erik Vindtorn (som mange i dag kjenner som Triztán Vindtorn). Jeg hadde lave forventninger, men leste dem nøye. Året var 1980, de ansatte på Tronsmo kjente meg som håndverker (maler) og tillitsmann i fagbevegelsen (ytre venstre) som kjøpte bøker om politikk og historie. Noen av diktene i de tre bøkene ga meg lite, men andre lugget, holdt og ristet meg. Jeg ble overrumplet over poetenes ærgjerrige forsøk på å beskrive det som var umulig å beskrive; smerte, forelskelse, raseri og skjønnhet. Jeg ble en skapleser av poesi. Jeg torte ikke fortelle mine arbeidskollegaer at jeg ikke hadde tid til å ta en øl fordi jeg skulle til Tronsmo. Her kunne jeg snakke åpent om min besettelse: Per, Unni, Jon Sveinbjørn, Asbjørn, Ivar, Ellen og flere til ledet meg til en ny verden: Stevens, Williams, Sandburg, O'Hara, Lundquist, Eluard, Ekeløf osv. Per bestilte f.eks. bøker han mente passet for meg fra San Fransisco fra et forlag som het City Light. For et gromt navn. For noen kompetente veiledere: I 1983 debuterte jeg som lyriker til mine nærmeste og arbeidskameratenes store overraskelse. Neste gang jeg kom innom Tronsmo så medarbeiderne på meg med en hemmelighetsfull mine. Vår felles historie ble ikke røpet med et ord til de andre kundene i butikken.

Jan Erik Vold:
Jan Erik Volds hilsen er: Det fins bare en hip bokhandel i Norge.

Vigdis Hjorth:
Og gid den lenge lenge leve må! Å gid den riktig lenge overleve må!!

Aslak Sira Myhre:
Tronsmo sett fra Stavanger:

Jeg har aldri beundra Oslo. Aldri lengta etter Oslo. Aldri syns slottet var fint eller Karl Johan interessant. Sjøl ikke da jeg leste Lars Saabye Christensens Beatles uavbrutt en sommer midt på åttitallet, ønska jeg meg til landets hovedstad. Men jeg ønska meg til Tronsmo. Jeg ante ikke hva det var, men hver gang mor mi eller far min hadde vært på møte i Oslo, og det var ganske ofte, siden de skifta på å sitte i sentralkomiteen i AKP (m-l), som jeg seinere oppdaga at var hemmelig, det vil si, jeg oppdaga det vel de gangene jeg sa til noen som ringte i telefonen at far min ikke kunne snakke med dem fordi han var i Oslo, og jeg så fikk kjefta om ikke huden, så i alle fall litt av ansiktet fullt av samme far da han kom hjem, fordi dette var noe ingen skulle vite og nå fikk han trøbbel, og i tillegg var tillitsvalgte i hver sin fagforening som også krevde at de skulle dra med flyet over fjellet ganske ofte, uansett, hver gang de kom hjem hadde de med seg en pose fra Tronsmo. Og i den var det tegneserier. Jeg hadde bra foreldre. I tillegg til å fylle bokhylla med alle bøkene i bokklubben dagens bok, klassisk dannelseslitteratur og marx, mao og lenin, kjøpte de tegneserier. I mengder. Og de lagra dem på rommet mitt. Jeg hadde Tintin, Asterix, Lucky Luke og Sprint. Samla. Og et loft fullt av Donald. Men disse fikk man tak i i Stavanger og. Vindens passasjerer derimot. He Pao, Moebius, Bilal, Canardo og en haug utgivelser fra Carlsen Comics i Danmark. Ofte med realistisk tegna nakne damer som en slags bonus inne. Det hadde man ingen andre steder. Jeg husker også vagt at det var en diskusjon om disse damene. I Klassekampen og antageligvis i AKP (m-l). Ottar var imot. Den slags porno hørte  ikke hjemme på Tronsmo. Det var mange som var sinte tror jeg. Jeg var ikke blant dem. Tronsmo var himmelen. Jeg visste vel egentlig ikke helt hva det var må jeg innrømme. Litt som Deichman var det et egenavn det tok tid å knytte til sin funksjon. Men jeg visste nok. Det var et sted med fantastiske plastikkposer fulle av tegneserier ingen andre i Stavanger hadde hørt om. Jeg var lojal til Tronsmo før jeg hadde vært der. Nærmere bestemt til kjelleren på Tronsmo. Om jeg ikke visste hva det var eller hvor det lå, visste jeg at det var i kjelleren tegneseriene var. Jeg var fan av den kjelleren før jeg i det hele tatt hadde vært i Oslo. Det er jeg enda. Fan. Lojal og kunde. Gratulerer med dagen Tronsmo. Og takk for posene som fant veien til Stavanger på åttitallet