vesle japanjernspurv! vesle kizukispett! vesle Noriaki!

Endre Rusets lyrikksamling Noriaki startet som en Flamme-singel, utgitt i 2015. Flamme tok en rask prat med poeten, om overgangen fra liten til stor bakke.

FF: Så hva var det vi kunne lese i Klassekampen for litt siden, Endre, er det først nå at du er glad mens du skriver – 16 år etter debuten? Hva med de tre første bøkene dine, skrevet i dine unge år?

ER: Jeg har alltid vært glad for å skrive, men jeg har vært ekstra glad for å skrive Noriaki. Det er jo en bok som er preget av opptur og svev og flyt og glede. Det går an å skrive glade bøker også, mener jeg. Mine to forrige bøker har tatt meg til sorgens avgrunn, og videre inn i Inger Christensens unike diktlabyrint det fra 1969. Denne gangen endte jeg altså opp i hoppbakken. Lyrikkens veier er uransakelige.

FF: La oss sammenlikne det å skrive med et skihopp – hoppkanten, svevet, landinga. Hva er mest gøy? Og hva er mest viktig for deg? Og hva tenker du om all treningen som ligger bak, om det nå gjelder hvert enkelt hopp eller hver utgitte bok (eller de bøker som aldri blir noe av)?

ER: Det handler jo om å forsøke og forsøke og forsøke – og mislykkes nesten hver gang. Men av og til bærer det! Og det er jo det man skriver/trener for, for å finne en utgang i diktet som endelig bærer gjennom himmelrommet og etterlater en selv som måneskinn.

FF: Kan du si noe mer om det som skjer like etter landing? Du befinner deg vel nå omtrent på sletta og skuer mot publikum og dommertårnet. En spesiell tilstand å befinne seg i?

ER: Tilstandsrapport fra sletta nå: Jeg føler trenerteamet rundt meg på denne boka har vært veldig bra. Singelen kom for noen år siden. I år kommer helboka. Det blir litt som å gå fra å hoppe i liten bakke til å bedrive skiflyging. Det store bokformatet krever mer, synes jeg. Det er ikke en flørt, som en singel er, men et forsøk på å lage en litt større romanse, som en bok er. Ikke minst har utstyrsansvarlig Aslak Gurholt i Yokoland gjort en nokså formidabel jobb.

FF: Noriaki Kasai (født 1972, forresten) er kjent for sine stilrene hopp og dermed høye stilkarakterer. Hadde Noriaki vært forfatter, så ville han antakelig kunne tatovert hele seg med seksere?

ER: Han hadde muligens tatovert stilkarakterene sine på sin egen ryggtavle.

FF: Det ryktes at han hopper fortsatt!? Og da ikke bare hopper, men deltar i Verdenscupen, nå 45 år gammel?

ER: Ja, Noriaki er fortsatt med, i toppen, utrolig egentlig, i en sport der de fleste gir seg før de bikker 30 år.

FF: Wunderbaum eller Wunderkammer?

ER: Wunderkammer. Hvis du mener Nils Christian Moe-Repstads Wunderkammer, som jeg synes er en fabelaktig bok, rett og slett!

FF: Hva med begge deler samtidig, som passasjer i en gammel Ford, med lukten av Wunderbaum, synet av terninger, ordene til Moe-Repstad. Lar det seg gjøre? Eller rettere spurt, hvordan leses en lyrikkbok på over 800 sider best?

ER: Repstads bok er nok av et annet format enn mitt. Den har en annen kompleksitet. Hvis Noriaki er Whitney Houston i hitformat, er Wunderkammer Bach eller Mozart i full horisont. Men verden trenger begge deler. Små og store bøker, men hvert sitt anslag.

FF: Dette er jo en haikusamling, rundt 120 dikt. Hvordan er det å lese opp haiku, har du opparbeidet deg en spesiell metode?

ER: Jeg har lest haiku i mange år, mine er litt punk-haiku. Jeg følger ikke alle regler, gir litt pokker, men forsøker å holde meg innenfor haikusfæren. Når jeg leser opp haiku, blir pausene og stillheten ekstra viktig.

Relaterte artikler