Verkeleg å skildre røynda

Angst kan kome av ingenting, eller tilsynelatande ingenting (som i Linn Strømsborgs «Du dør ikke») – men det kan sjølvsagt óg skje som eit resultat av overgrep og trakassering. Den tyske forfatteren og kunstneren Unika Zürn opplevde diverre det i hennar alt for korte liv. Zürn utkom for første gong på norsk i haust, med boka «Mørk vår», i Runa Kvalsunds omsetjing, og vi snakkar så vidt litt med omsetjaren om traume, røyndom og litteratur.

FF: Unika Zürn levde eit særs traumatisert liv, med til dømes seksuelle overgrep fra broren, og av det tilhøyrende psykiske lidinger - hvordan kan disse traumene spores i litteraturen hennes?
RK: Eg har først og fremst kjennskap til «Mørk vår», der ho har tatt utgangspunkt i hendingar frå sitt eige liv og skildrar oppveksten til ein jentunge som nok er ganske lik hennar eigen med tanke på relasjonen til foreldra, og boka inneheld ei scene der bror til jenta forgrip seg på henne – noko Zürn også kunne fortelje om frå sin eigen barndom. Men ho skriv også mykje om si psykiske liding blant anna i boka «Haus der Krankheiten», om sitt opphald på ein psykiatrisk institusjon, der ho prøver å sette ord på sjukdommen. Kroppen hennar blir ein analogi til eit hus ein kan gå inn og ut av, ein labyrint ho forsøker å finne utgangen på. Ho blir også innlagd fleire gonger i det siste tiåret av livet sitt før ho tar livet sitt i 1970 ved å hoppe ut av eit vindauge.

FF: Vigdis Hjorth har fått kritikk nyleg for hennar mulige bruk av verkelege hendinger i «Arv og miljø», eg reknar med du opplev kritikken som urimelig, saman med ein meir eller mindre samla norsk forfatterstand, men kva trur du kritikken eigentleg kommer av, kva er potensielt sett så risikabelt med å veksle røyndom inn i litteratur?
RK: Eg trur dette er eit spørsmål vi aldri vil finne eit godt svar på. Ein forfattar vil alltid finne inspirasjon i sitt eige liv, på ein eller annan måte. For Agnar Mykle vart løysinga å insistere på at det han skreiv om, ikkje var verkeleg. Og vi har ikkje anna val enn å tru ein forfattar som skriv fiksjon, på at det er fiksjon. Allereie ei subjektiv framstilling av røynda, slik ein forfattar vil skrive uansett kor nært opp til sanninga hen ønskjer å legge seg, er ei form for fiksjon, og det er først når vi desperat leitar etter sanningsgehalten i fiksjonen, at vi kan kome i fare for verkeleg å skildre røynda. Det er klart ein forfattar må kunne stå moralsk ansvarleg overfor dei ein skriv om, om det er slik, men ikkje overfor resten av verda. Og det er når vi gløymer dette skiljet at kritikken kan vekse fram frå dei moralske retningslinjene vi er utstyrte med.

Ein roman skal lesast som ein roman. Om ein nektar å ta stilling til fiksjonskontrakten mellom lesar og forfattar, då først kan det verkeleg vere skadeleg for eventuelle levande modellar. Er elles samd med Jon Rognlien i hans kommentar i Dagbladet; det er vemodig at ein måtte avsløre Elena Ferrantes identitet. Kva vil det gjere med lesinga?

Relaterte artikler