Var det virkelig sånn? V

Vi blir visst ikke ferdige med Thomas Wolfe med det første: dette hentet fra et brev skrevet til Margaret Roberts etter at førsteboka Look Homeward, angel var endelig antatt på Scribners i New York: «I have the contract in my inner breast pocket (...) in a busy crowd I will sometimes take them out, gaze tenderly at them, and kiss them passionatley.» Og det vi av åpenbare grunner lurer på er: var det virkelig sånn? Gikk vi rundt med den første kontrakten på innerlomma og ga den heftige kyss på folketrange fortau? Les svar fra Gunnhild Øyehaug, Frode Grytten, Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken og Brit Bildøen. Gunnhild Øyehaug (ikkje heilt) — Nei, det var ikkje heilt sånn. Men kanskje ikkje heilt fjernt likevel. Eg kan faktisk ikkje hugse korleis den første kontrakta med Samlaget såg ut, men eg er heilt sikker på at om eg ikkje kyssa den lidenskapeleg på folketrange fortau, så må eg ha sett på den med svært ømme auger, dvs, med stor ømleik i auga, for meg sjølv truleg, på rommet mitt i Kroken 13 a. Eg trur også at eg må ha følt eit enormt press idet eg skreiv under, om at underskrifta mi måtte sjå profesjonell og forfattaraktig ut, slik at dei som skulle ta imot kontrakta igjen, skulle kunne puste letta ut og tenke, ved synet av denne underskrifta (eg siterer): «No blei vi letta, dette er jo den store testen som ingen av forfattarane veit om, at vi sit her og godkjenner sjølve utsjånaden på underskrifta. Virkar den lett, men sjølvstendig, ekte og med fast hand, slik berre ein Forfattar kan skrive under på noko? Det gjer denne underskrifta heldigvis, sjølv om vi ser at ho berre er 22 år, på dei litt barnlege a'ane ho skriv. Heldigvis! har ho slutta med å skrive runding over i'en, slik ho gjorde på 80-talet, då dette var det rådande skriftbiletet for i'ar blant venninnene hennar». Og eg har truleg tatt den fram i harde stunder berre for å vite at den var der, kontrakta, provet på at det eg hadde meint i alle desse harde ungdomsår var sant: at alt var til å halde ut, for eg skulle jo bli forfattar. Og der stod det svart på kvitt: mitt namn ved sida av Audun Heskestad sitt. frode grytten (yes, beibi) — akkurat sånn var det, akkurat sånn, eg fikk kontrakten frå aschehoug, yeah!, eg las han som det vakraste dikt, som rein poesi, eg skulle bli forfattar, eg skulle bli diktar, mor! forfattar, er du nøgd? eg sprang ned gatene i odda den sommaren, med kontrakten på innerlomma, eg gikk på domuskafeen med kontrakten på innerlomma, eg gikk på storspring på verket med kontrakten på innerlomma i kjeledressen, og om nokre av karane gjorde narr av meg fordi eg ikkje tappa dicy etter boka, tok eg bare fram kontrakten og skreik: aschehoug! og om dei bare stira hatefullt på meg, klinte eg til med: william nygaard! og om dei preika drit om meg i pausen, deklamerte eg: eg er den nye heimebrenten! og eg raste rundt i far min sin bil, skreik ut sidevindauget: eg har funne den rette beaten! om kveldane spanderte eg øl på alle nede på merkur café, ved stengetid ropte alle: les kontrakten, frode! les kontrakten! og eg rydda bordet for halvliterglas, sigarettsneipar og oppkast, klatra opp og las standardkontrakten for skjønnlitteratur, som om det var william butler yeats! eg greidde det, tullingar! skreik eg, eg fikk det til! eg skal reise vekk herfrå, eg skal bli beatpoet! og så drog eg med meg alle jentene heim, dei ville ta på kontrakten og kysse kontrakten og kjæle med kontrakten, og eg lét dei gjøre det, aller nådigst fikk dei ta på kontrakten, og så sovna eg og drømte om aschehougs hagefest & den store stupfylla som skulle heimsøke meg inne i oslo, akkurat sånn var det! Aasne Linnestå (nei) — Var det virkelig sånn at jeg bar kontrakten i innerlomma og tok den fram og kysset den på trange fortau, jeg, som kun liker papirer når det er ord på dem og ikke tall, og som selv med den aller første kontrakten tenkte at den minnet aldri så lite om en bruksanvisning og bruksanvisninger har jeg aldri frivillig tatt på, og enda mindre kysset, så svaret er nei, jeg tok vel heller fram boka, og kysset den, da den endelig kom, fast og blå og vilt ny, mens selve kontrakten, som sikkert kom rett før, kanskje ble holdt med en mild hånd, ved en postkasse, nyåpnet, og siden lagt ned, et eller annet sted jeg aldri helt husker navnet på. Stig Sæterbakken (ikke helt) — Jeg var jo bare 17 år. Og spilte i band. Det vil si at platekontrakt hang høyere enn forlagskontrakt. Men så sendte jeg inn et manus til Cappelen, høsten 1983, etter en veldig spesiell sommer, en håpløs dobbeltforelskelse, pluss surrealistiske eksperimenter på hybelen til Jonny Halberg, hundre dikt produsert på to måneder. Jeg hadde i grunnen ikke forventninger om noe som helst, annet enn, i beste fall, noen gode råd på veien. Hvis det var noen vei. Men så ble manuset antatt. Stryk 20 dikt og få det ut! konkluderte Lars Saabye Christensen, som var konsulent. Og så var det gjort, før jeg i grunnen hadde rukket å begynne å drømme om det. At jeg var en glad gutt, kan imidlertid dokumenteres. Jeg skrev nemlig et brev til Jonny, som da hadde flyttet til Bø og begynt på forfatterstudiet der, og som han stadig minner meg på, og som jeg uansett husker ordrett, hvilket ikke er så vanskelig, for der sto det: «Kjære Jonny. Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer!» Brit Bildøen (godt mogeleg) — Eg gjekk ikkje rundt med kontrakten i lomma, nei - men det brevet eg fekk frå redaktøren som antok boka, stappa eg i lomma. Så gjekk eg opp på St. Hanshaugen, fann meg ein skjerma benk og las brevet igjen og igjen. Det er godt mogeleg at eg også kyssa brevet. Ja, det trur eg definitivt at eg gjorde.

Relaterte artikler