Usynlige byer

Alle skulle springe ut og se Arkitekturmuseets utstilling av arbeidene til Sverre Fehn. Pølsa i gulroten for alle litteraturinteresserte er å finne i det gamle bankhvelvet: Her utstilles godbiter fra Fehns fillete kladdebøker, fulle av skisser selvsagt — pluss akvareller fra solstenkte oslofjord-somre (kunne vært illustrasjoner til Jan Erik Volds «S»!) — men også en god del tekst. Og mannen kan skrive. Selv ble jeg stående og gispe over en nydelig tegning av en jumbojet med gressgrønn buk, flyvende over blått hav og følgende inskripsjon nederst på arket: Hvordan hadde våre byer sett ut/ hvis luften var erobret før havet? Svaret fant jeg i Italo Calvinos Invisible Cities fra 1972. Dere husker/kjenner kanskje plottet: Marco Polo rapporterer fra sine reiser til den aldrende erkeimperialist Kublai Khan. Et sted mot slutten av boka forteller han om byen Andria, som er i anlagt perfekt korrespondanse med konstellasjonene der ute:
Andria was built so artfully that its every street follows a planet's orbit, and the buildings and the places of community life repeat the order of the constellations and the position of the most luminous stars: Antares, Alpheratz, Capricorn, the Cepheids. The city's calendar is so regulated that jobs and offices and ceremonies are arranged in a map corresponding to the firmament on that date: and thus the days on earth and the nights in the sky reflect each other.
Og videre:
As for the character of Andria's inhabitants, two virtues are worth mentioning: self-confidence and prudence. Convinced that every innovation in the city influenced the sky's pattern, before taking any decision they calculate the risks and advantages for themselves and for the city and for all worlds.
I tråd med Fehns visjoner for arkitekturen? Hvem vet. Sikkert er det at litteratur og arkitektur er tettere forbundet enn denne karen forutsatte i 1766, da han innstiftet et strengt skille mellom tid- og romkunst. Kjartan Fløgstad forsøker tappert å bryte ned murene i sin bok om arkitektkontoret Snøhetta, hvor den viktigste observasjonen fra medarbeidersamtalene er at mens arkitektene helst «ville snakka om forteljingar og metaforar», foretrakk forfatteren (som riktignok har et kort arkitektstudium bak seg) å legge ut «om bygg, om tak og vegger, statikk og berande element, om elementære ting som stein, glas, aluminium, stål og betong». Hölderlins variant: «Voll Verdienst, doch dichterisch wohnt der Mensch auf dieser Erde.» Utlagt av Christian Norberg-Schulz: «Arkitekturen hører til poesien, og dens formål er å hjelpe menneskene å bo.» Utlagt av undertegnede: «Lenge leve boesien!»

Relaterte artikler