To lag tilbake

Så vet vi det. Det vi kanskje visste allerede. Tyskland og Spania skal møtes i EM-finalen søndag. Ingen bombe. Verken på den ene eller andre måten. Selv om Spania ikke er et såkalt turneringslag — og Tyskland på alle måter og én er det. Tretti kamper er spilt (er det ikke tretti?, jo), to gjenstår. Bronsefinale og finale. (Men hvem bryr seg om bronsefinalen?) Vi ser med andre ord lyset i enden av tunnelen nå, folkens: etter to semier som på sett og vis oppførte seg helt omvendt av det vi kanskje trodde på forhånd: Fartsfylt og åpent mellom tyskerne og tyrkerne; enveis og overkjøring mellom spanjolene og russerne. Men selv om lagene minker så er spørsmålene like mange og stadige (sånn er gjerne fotballen): hva sier det om landslagsfotballen at Tyrkia kom så nært en finale?, hvorfor sprakk russerne så grundig?, og hva tenker vi om finalen?, David Villa er ute men Spania er kanskje favoritter like fullt?, og hvordan går det an — som Nils Johan Semb sa det på TV2s sending torsdag kveld (og hver gang han har kommentert Spania når sant skal sies) — å ha en så god spiller som Cesc Fabregas på benken kamp etter kamp? Eller om vi skal holde oss til idrettsspråket: hva føler vi nå, kjære utholdende panel? Les svar fra Karl Ove Knausgård, Jens M. Johansson og Linda Klakken under. Karl Ove Knausgård (gruser Kjetil Rekdal i tipping) — Jeg må innrømme at det har vært morsomt å skrive om EM på disse sidene, for når slike mesterskap pågår, tenker jeg mye på dem, men uten å få utløp for tankene, annet enn til min kone, som trofast sitter i sofaen og glipper med øynene mens hun mumler mm til alle mine løpende kommentarer, som ofte fortsetter lenge etter at hun har sovnet, som jeg da oppdager med et rykk, i det et eller annet avbrudd i spillet får meg til å snu på hodet og søke en visuell bekreftelse på at det jeg sier, går inn et eller annet sted, kanskje ut i fra en gryende, men fortsatt underbevisst anelse om at tausheten der borte ikke er bekreftende. Spørsmålene hun stiller til kampene, er dog av en annen karakter enn Flamme Forlags. Her forleden, det var vel under Tyrkia-Tyskland-kampen, da to skaller brakte sammen og måtte sys, kom det fram et underlig instrument fra doktorvesken, de svenske kommentatorene sa at det var en heftemaskin, noe som gjorde henne meget urolig og oppbrakt, og som fortsatt beveger seg i henne, for var det en spøk? Eller brukte de faktisk en heftemaskin? I så fall, på hvilken måte? — En annen ting hun lurer på, er om spillerne som leser opp anti-rasist-budskapet før kampene, er nervøse for det. Jeg sa at de nok var nervøse, ikke minst fordi de hadde skrevet tekstene selv, og det trodde hun, ikke så lite imponert, et øyeblikk på: hennes erfaringer med levende fotballspillere er, som leseren skjønner, liten. Men over til panelspørsmålene. Jo, det har vært et fantastisk EM, men også et forutsigelig et. Før det begynte, tippet jeg på disse sidene hvordan det ville gå, og skrev: «I Wien den 29 juni slår Spania Tyskland eller Kroatia. Resonnementet er som følger: Gruppe C er latterlig hard, og den eneste sikre overleveren derfra, er Italia. Frankrike har vært for gamle ett mesterskap allerede, da kom de til finalen, og det gjør de ikke nå. Holland har et svakt forsvar, men noe sier meg, antageligvis hjertet, at de går videre. Gruppe D er mye svakere. Spania, som er det eneste gjennomført offensivt tenkende lag i dette EM, og som alle eksperter tror vil spille fin, men ineffektiv fotball, går såklart videre, sammen med Russland. Fra gruppe A går Portugal videre, sannsynligvis sammen med Tsjekkia, og fra gruppe B går Tyskland og Kroatia videre.» At det var mulig å prikke inn syv av åtte kvartfinalister, og de to finalistene, før EM begynte, sier vel sitt om at dette egentlig har vært et mesterskap uten overraskelser. Unntaket har vært Tyrkia. Samtidig inneholder resonnementet en stor misbedømning, og det er den av spillet, som kommer fram i kommentaren om Spania «det eneste gjennomført offensivt tenkende lag i dette EM» – for er det noe dette mesterskapet har bydd på, og som må ha overrasket flere enn meg, er det lagenes offensive innstilling og angrepsorienterte spill. Særlig Nederland i gruppespillet, Russland mot Sverige og Nederland, og Tyrkia mot Tyskland. Men i motsetning til Nederland, Russland og Tyrkia, har Spania både spilt taktisk klokt i alle sine kamper, og vært perfekt balansert, i tillegg til å inneha de mest åpenbare offensive kvaliteter. Spania har ikke tapt på 26 kamper eller noe sånn, og når man også vet at de utklasset Russland 4-1 i grunnspillet, er vel egentlig spørsmålet hvordan så mange kunne tro at de skulle tape for Russland igår? Hiddink er et fotballgeni, han gjør gull av gråstein, men i går så vi at det er forskjell på gull som har vært gråstein og gull, for når Russlands backer ble stoppet, og Arsjavin omhyggelig pakket inn, fant de ikke lenger veien fram, men ble tvunget til å jage ballen som spanjolene trillet mellom seg i hele første omgang, til de i andre omgang var så slitne at forsvarsspillet, delvis mann-til-mann-orientert, raknet, og det bare var for spanjolene å sentre seg gjennom og score. Sentralt for det kamputfallet, var også at Spania så godt som aldri mistet ballen på midtbanen, men alltid i angrepet, og derfra er veien lang fram til motstandermålet, selv for et kontringsdyktig lag som Russland, ikke minst mot en motstander som da har ni eller ti mann bak ballen. Og hvor høy er ikke kvaliteten på de spanske spillerne! Iniestas pasning før det tredje målet, for eksempel, han står stille og legger ballen over det russiske forsvaret og ned på den løpende Fabregas' føtter, fullstendig overlegent og åh, så bra! - og så slår Fabregas i sin tur et enkelt, men perfekt innlegg til Silva, som i fart tar ballen perfekt ned og knaller den enkelt inn. Enkelt og perfekt, det er Spanias spill når det flyter som best. Mot Italia fløt det ikke i det hele tatt, men så er også Italia det slueste og taktisk dyktigste laget i verden. Spørsmålet er hva som vil skje med Spania når det møter Tyskland? Brukte de for mye krefter igår (som Russland åpenbart brukte for mye krefter mot Nederland)? Spilte de for godt (som Nederland åpenbart spilte for godt mot Italia og Frankrike)? Det tror jeg ikke. Tyrkia var egentlig fornøyd med å ha kommet til semifinalen, det var det som skilte dem fra Tyskland når det kom til stykket, og det samme var tilfellet igår, Russland var egentlig fornøyde, de manglet den der siste, forrykte viljen til å vinne, og som hadde vært nødvendig om de skulle ha hatt sjans mot Spania, som i alle andre deler av spillet var så overlegne. Men ok, hvordan går det så til søndag? Etter EMs første runde, hvor alle lagene hadde vært i aktivitet, skrev jeg her: «Tipset mitt er fortsatt Tyskland-Spania (hvor de sistnevnte fort kan vinne 3-1.)» Det tror jeg nå også, og ikke ut i fra noen vill tipping: styrkeforholdet mellom de to landene er nemlig ganske nøyaktig 1 til 3. Så får vi bare håpe at tyskernes, og da særlig Ballacks, vinnervilje ikke rekker mer enn et stykke på vei. Når det gjelder spørsmålet om Fabregas skal spille eller ikke-spille, er det en ganske underlig problemstilling, for nå er faktum det at Spania har kommet til finalen. Ville man ha kommet mer til finalen om Fabregas spilte fra start? Aragones er en konsekvent og modig trener; da han la om til 4-5-1 midt i kvalifiseringen, etter en dårlig start, begynte plutselig Spania å vinne igjen. Når mesterskapet så begynte, la han seiersoppskriften til side og la om til 4-4-2, fordi han ville spille både Villa og Torres. Om Villa nå er skadet til finalen, blir det sannsynligvis 4-5-1 med Fabregas, men man vet aldri, for gjorde ikke Torres' innbytter det ganske bra etter at han kom inn? Litt den samme problemstillingen har jo Tyskland også, men med motsatt fortegn, der fungerte ikke 4-2-3-1-formasjonen særlig godt mot Tyrkia, og spørsmålet er om de kanskje går tilbake til 4-4-2 med Ballack og Frings midt på? Egentlig tvilsomt, fordi det var med fem på midbanen de spilte sin hittil eneste gode kamp i mesterskapet, mot Portugal. Uansett, nøkkelen for Tyskland er Ballack, det er han som fordeler ballene, og fra femogtyve meter og inn er han livsfarlig. Men mot Tyrkia ble han fullstendig nøytralisert, her borte var det snakk om at han led av et slags Stockholmssyndrom, det vil si, av en binding til sin oppasser, som han mot slutten av kampen så ut til å oppsøke. Likevel, Tyskland vant med en nøytralisert Ballack – så tar Senna ham på søndag, kommer det likevel en lynrask og effektiv Podolski langs kanten, en uelegant, men effektiv Schweinsteiger innover fra kanten, eller en nikk i mål fra Klose. Så Spania må, som mot Russland, spille dem ut. Presse dem tilbake med sitt intrikat-presise pasningsspill, og elaborere med sine angrepsspillere inne i Tysklands backrekke, som forøvrig viste seg ikke bare svak mot Tyrkia, men også giddalaus. Det vil den garantert ikke være mot Spania. Jeg gleder meg. (Og håper på at heftemaskinen kommer fram igjen da). Jens M. Johansson (sliten nå) — Jeg er sliten nå. Som vanlig gikk jeg altfor hardt ut, så alle kampene i innledningsrundene, alle kvartfinalene. Sveits-Tsjekkia. Østerrike-Kroatia. Sverige. Sveits-Tyrkia. Østerrike-Polen. 0-0-kampen mellom Romania og Frankrike. Og nå klarer jeg liksom ikke å nyte det helt lenger. Av ren utmattelse makter jeg ikke engang å bestemme meg for hvem jeg heier på. Funderer på å droppe finalen og dra på konsert med Bonnie «Prince» Billy på Rocekfeller i stedet, men vet vel egentlig at det ikke kommer til å skje. Jeg kommer til å se finalen, og mye tyder på at den blir riktig bra, men jeg vet bare ikke helt lenger. Skjønner dere? Linda Klakken (Barca-jente) — Til min store fortvilelse så jeg ikke noen av semifinalene. Hadde gjester. Lagde tapas. Jeg spiste meg rett og slett bort fra Russland-Spania, og det er ganske deprimerende å tenke på. Men for et resultat! Spania er i finalen, jeg håper de rister den røde kappa foran snuten på tyskerne og OLÉ!! – bort med dem. Synd at Villa er ute, jeg har fulgt med ham litt i Primeria Division, han har vært briljant for Valencia. Håper Torres tar ansvar i hans fravær. Tror ikke vi skal kalle Spania favoritter, for det er klart, jeg frykter det tyske maskineriet. Eller jeg frykter det ikke. Jeg er bare glad og spent på en neglebitende måte, og jeg er ikke så begeistra for Ballack – han er god, altfor god, og som Barca-jente er det vanskelig å svelge at han snapper trofeet foran mine darlings. Mulig det var flere spørsmål å svare på, men nå må jeg løpe! Viva España!

Relaterte artikler