F°
The deal
Vi kommer og vi går: det er avtalen. Vi lever ikke på lånt tid, nødvendigvis, men før eller senere, og så videre. I bladet Time for en måneds tid siden skreiv Robert Redford noen linjer om sin gamle venn Paul Newman (som døde i slutten av september i år), han skreiv: «Jeg traff ham for et par måneder siden. Han var inn og ut av sykehuset. Jeg visste hva dealen var, og han visste hva dealen var og vi snakke ikke om det. Vi snakke om andre ting: valget, politikk, tinga som allikevel må gjøres.» Og jeg tenkte på et dikt av Gary Snyder («I went into the maverick bar») hvor Snyder sitter på en pub på et sted i verden han ikke hører hjemme, han har gredd det lange håret sitt opp i skyggeluen for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet, fordi oppmerksomhet på steder man ikke hører hjemme kan være farlig. Så blir han allikevel litt redd. Og så går han. Og han tenker i bilen på vei bort at det som kommer en i møte på vei bort fra steder hvor man ikke hører hjemme — det som mentalt kommer en i møte — er det egentlige arbeidet, det som allikvel må gjøres, det som bare han (eller du) er i stand til å utføre i verden. Og jeg tenkte på noe Jack Kerouac sa en gang i tida om On the road: Jeg skreiv den fordi alle skal dø, sa han. Og jeg tenkte på noe Paul Newman sier i filmen Butch Cassidy and the Sundance Kid; i ei scene hvor han, som spiller Butch, etter å ha skaffa seg det nyeste av det nye innen fremkomstmiddel: en sykkel, inviterer Etta Place (dama til Sundance) på sykkeltur, han sier — nei vent, hun spør først: kan du sykle? — og han svarer: i teorien, ja. Og det er vel sånn det er, var det siste jeg tenkte etter å ha lest Redford i Time, at vi vet hva dealen er i teorien, men ikke i praksis. Vi kan jo ikke dø for vi dør. Og kanskje er det greit nok. Det er kanskje derfor vi vet forskjell på hjemme og borte. Og kanskje derfor vi skriver bøker. Som noen liker. Andre ikke. En del av dealen det også.
Relaterte artikler
-
Vi slapp årets første boksingel for et par uker sida. Kjærlighet, et register av Rebecca Lindenberg, et langdikt om kjærligheten og alt den handler om og ikke handler om. Langdiktet kommer fra samlinga med samme tittel, opprinnelig utgitt på McSweeneys. Vi anbefaler boksingelen, på en trikketur i sola eller en kveld hjemme etter at sola har gått ned. Og siden vi er inhabile når det gjelder å anbefale våre egne bøker, så kan det kanskje hjelpe å vite at Lena Dunham også har anbefalt Lindenberg. Hun trakk nemlig fram diktsamlinga boksingelen er henta fra som en av 2014s beste bøker. Hun ga den i gave til venninna Nora Ephron, til og med. Les mer om Dunhams favoritter her, og kjøp deg/lån deg/få en kompis til å gi deg Kjærlighet, et register i gave. Det er virkelig fine greier.
(bildene fant vi på bokdamas instagram-profil! Dere finner Flamme der også.)
-
I Jiddu Krishnamurtis siste utgitte dagbøker – hvor han tenkte særlig mye på døden og dens egenskaper, samt fortvilet over menneskets manglende evne til å dele planeten uten å ta livet av både den og hverandre – skriver den indiske mystikeren blant annet følgende (i engelsk oversettelse): «As a boy you must have followed a small stream gurgling along a narrow little valley, the waters running faster and faster, and have thrown something, such as a piece of stick, into the stream and followed it, down a slope, over a little mound, through a little crevasse – followed it until it went over the waterfall and disappeared. This disappearance is our life.» Som er fint, og kanskje sant (selv om vi kanskje ikke kan huske å ha vært det samme barnet da vi var barn?, på flukt langs en elv, i møte med oss selv) og som lar tankene med letthet forflytte seg til norsk samtidslitteratur og Lars Saabye Christensens 25 år gamle diktsamling Stempler (1989) og dette diktet: jeg husker en elvjeg stod der mine spor stansetjeg var et barnjeg stakk armene i vannetog så at alt var gjennomsiktigog i bevegelsesiden løp jeg langs breddenmed elven i hendeneOg det som kanskje ser ut som et dikt fullt av liv (barnet, elva, bevegelse) blir et spørsmål om døden: Hva betyr den? Hva gjør den, når den kommer? Har vi noen ord som kan gjøre det forståelig? Og ikke minst: akseptabelt. At det skjer, at den kommer.Er det mulig å leve med døden, rett og slett? Ikke som en fetisj, og ikke som selv-ødeleggelse eller generelt destruktiv oppførsel. Men som en naturlig del av livet. Døden har jo alltid vært det, fra livet på et eller annet mirakuløst vis oppsto, ikke sant?, og likevel gjør vi så godt vi kan å ignorere den, ikke tenke på, adskille, holde oss borte fra. Der barnet stikker armene i vannet, står den voksne med ryggen til og sier til seg selv at bruset det hører ikke er fra elva, fordi: det fins ingen elv. Er det sånn? Det fins ingen elv og det fins ingen strøm og det fins ikke et fossefall der framme. Er det sånn vi står? Eller burde vi snakke om noe helt annet på en fredag?
-
DON DØDE I GÅR
i himmern gjør vi det don sjøl gjør
vi flesker rundt i digre støvler
på jorda finnes bare et spørmål hvem er beefheart?
i himmern finnes svaret vi er alle beefheart
– Terje Thorsen, lørdag, 18/12, 2010, 11:47