Terrordiskursen

En etnisk nordmann har nettopp slått Al-Qaida i det som skulle være deres paradegren (blod, vold, død). Det vanskelig å fatte omfanget av katastrofen. Nesten like vanskelig er det å ta inn over seg terrorens politiske paradoks: Islamister har ennå ikke krummet et hår på et eneste norsk hode. I stedet har en forvirret nordmann – i frykt for de samme islamistene – valgt å myrde nærmere 100 av sine landsfeller, herunder noen av våre glupeste og mest foretaksomme ungdommer; den samme generasjonen ungdom som ifølge ham selv vil bli spilt utover sidelinjen av hissige og superfertile arabere innen 70–80 år. At motsatte ideologiske ståsteder kan lede ut i nær sagt identiske praksiser, visste vi fra før. Det vi ikke visste, eller trengte å påminnes, er at jihadister og anti-jihadister også bekrefter hverandres verdensbilde. Begge parter oppfatter islam som Vestens «radikale Andre». Det bables om en framtidig islamistisk maktovertagelse i Europa. Det jihadisten fantaserer om den ene dagen, dikter anti-jihadisten videre på den neste; som barnlige lystløgnere øser de hverandre opp med stadig drøyere overdrivelser. I de fleste debatter vil majoriteten sørge for at motsetninger nettopp ikke eskalerer på skismogenetisk manér; i terrordiskursen er det forunderlige skjedd at de mest høyrøstede aktørene – minoriteter på hver sin ytterfløy – har fått sette dagsorden, mens flertallet er hensatt til taus forskrekkelse. Resultatet er en spiral av ekstremisme. Flere ønsker å gi Fremskrittspartiet delansvar for terroren. Nå er det liten tvil om at Frp ville ha rettet pekefingeren mot norsk venstreside, om terroristen var brun i huden – og at partiet ville brukt ugjerningen til å bygge opp en generell misstemning mot muslimer. Men det betyr ikke at venstresida bør svare med tilsvarende mynt. Partier som kjemper for og mot det flerkulturelle samfunnet ad demokratisk vei, har hundre ganger mer til felles enn Frp og mannen som myrdet for fote sist fredag. Heller enn å sette seg til doms over ett parti, burde alle politiske aktører som har bidratt til terrordiskursen – ved å involvere Norge i meningsløse kriger, akseptere begrensninger av personvernet og flytte asylpolitikken i mørkeblå retning – hengi seg til grundig selvransakelse. Paradoksalt nok omfatter dét også Arbeiderpartiet. Det skal en landsby til for å oppdra et barn; det trengs en hel nasjon for å fostre en massemorder.

Relaterte artikler