F°

Takk for meg

Jeg bruker ofte tanten min som eksempel når jeg skal diskutere litteratur med folk som aldri har tatt i en bok. De sier: «Det finnes ingenting kjedeligere enn å lese,» eller «Hva skal jeg med en bok?»

Til det svarer jeg: «Fordi du trenger det. Du vil vel ikke ende opp som tanten min?»

Og så begynner jeg å fortelle om min stakkars tante: Etter en mislykket date der hun opplevde at hun ikke hadde en kjeft å tilføye i samtalen, der mannen hadde stilt henne til veggs med en rekke samfunnspolitiske spørsmål, hadde hun til slutt krøpet til korset og bedt meg sende en liste over pensumbøkene mine. Hun ble virkelig helt monoman på et tidspunkt. Hun leste Homer, Dante, Vergil og politiske brev av Seneca, hun leste verk fra middelalderen, fra opplysningstiden, fra realismen. Her var det ingen tid å miste, det gikk unna, det gikk fort, hun pugget, hun holdt foredrag for meg under familieselskaper.

Det var kort sagt en desperat situasjon. I en alder av femti hadde hun innsett at Bibelen, det eneste verket hun hadde lest, og som var utgangspunktet for hele hennes verdensanskuelse, hadde gått ut på dato, og vel så det. Hun var blitt en kvinne fordømt av sin egen samtid. Denne epoken i min tantes liv var et sørgelig skue; hun leste ikke av lyst, men av plikt. Et slikt forråd av bøker virket bare forvirrende på henne. Hun ble fortvilet når hun ikke forstod innholdet i det hun leste, og kjøpte en mengde sekundærlitteratur som forsøk på veiledning. Men det hjalp ikke stort; Til og med bøker ment for elever på videregående satte henne loddrett ut.

Når hun leste noe om Frankrike, gikk det opp for henne at hun ikke ante noe om Rom, som kom først, og så Hellas, Egypt og så videre og så videre bakover til den primitive urtid. Faktum var at hun ikke visste nok til å lese en eneste bok. Tanten min følte seg dummere og dummere for hver dag som gikk, og ble til slutt så trist til sinns av denne oppdagelsen at hun lukket seg inne fra omverdenen.

Utfra denne anekdote kan vi slå fast at jeg en skikkelig overdriver, men det er virkelig ikke langt fra sannheten: Før eller siden blir du satt på prøve i det virkelige liv, og da gjør det vel ikke noe å ha fått litt hjelp av De Store på veien?

Og kanskje viktigst av alt: Det har virkelig vært berikende for en ung praktikant å få drive med lidenskapen sin på fulltid i to måneder!

Det tok selvsagt noen dager å tilpasse seg dette stille rommet: Linn, Geir og Nils snakker ikke sammen, de mailer. De sitter bak hver sin skjerm med headset, dypt konsentrerte. Litt vrient for en energisk ungdom i begynnelsen, men det gikk seg til.

Og for en frihet jeg har fått! Jeg har fått lest en mengde manuskripter, skrevet uttalelser, pitchet ideer, skrevet presseskriv, vært med å arrangere slippfester, vandret rundt i Kristiania og levert bøker til bokhandlene … Jeg har kort og godt forsøkt meg på det aller meste, og det skremmer meg litt at jeg har gått inn for den med en begeistring som grenser til fanatisme. Jeg har plutselig fått meninger om alt Flamme foretar seg. Ja, jeg vil så langt som å si at jeg faktisk fått en tilknytning til dette forlaget.

Praksis er intet annet enn nyttig, og kan gå to veier:

Det kan virke bekreftende: Dette skal du i hvert fall IKKE gjøre!!!

Det kan virke oppklarende: Endelig har du funnet ut av det!!!

Og det er med stor vemod jeg forlater gjengen på Flamme. Heldigvis lever vi ikke på 1800-tallet heller; sender nok en SMS til Nils og trygler om jobb litt senere.