F°

«Supermann tjener ingen penger på å redde verden igjen og igjen», synger Crash Test Dummies i Superman's song, som er noe vi har visst hele tiden så klart, men kanskje uten å tenke allverdens på det? Fordi: Det samme gjelder alle superhelter i (det stort sett amerikanske) superheltuniverset. De får krefter enten herfra eller derfra – så begynner de bare å redde oss, uten å vente på applaus, uten å sende faktura. Og det er noe der, tenker jeg, på en grå sommerdag midt i juni, som på befriende vis strider med den regjerende ånden i det vi kan kalle næringslivet: maksimer din egen verdi, sop inn det du kan, du er verdt det de er villig til å betale og så videre. Dette ser vi innenfor idretten så klart (kanskje fotball og basketball, særlig), med sitt uforståelige terreng av agenter og sponsorer, og når det gjelder lederstillinger generelt. Det vet vi. Det visste vi. Lite Supermann-takter å spore der (eller her). Det er ingens ansvar å tenke utover seg selv, virker det som. Som jo er superheltens ansvar: å tenke utover seg selv. Å tenke på de andre. De utsatte. De (midlertidig) hjelpesløse. Som det fins så mange av i verden. Det også visste vi. Vil det si at superheltene i Marvel og DCs tapning også er mer altruistiske enn folk flest? Kollektive? Nesten for sosialister å regne? Ja? Og er ikke det litt morsomt med tanke på både den vanvittige frykten for sosialismen i USA, samt den like vanvittige populariteten til, og dyrkingen av, superhelter. Nye filmer hvert år hvor de fiktive superheltene tjener ingenting (filmselskapene tjener fett, må sies). De slåss for deg og meg – lufta og kjærligheten. Til og med kyniske Tony Stark, som før han blir Iron Man tjener latterlig mye penger på våpenproduksjon, gir opp denne produksjonen, kommersielt sett, så fort han blir superhelt. Etter det er alle hans oppfinnelser mynta på fellesskapet. Ikke salg og distribusjon, lenger, men bistand. Vi burde alle vært superhelter.