F°

Sunday, bloody sunday

I en kronikk i dagens Bergens Tidende skriver Charles Armstrong, professor i britisk litteratur ved universitetet i Bergen, om den såkalte blodige søndagen i Derry i Nord Irland i 1972 (30. januar). Det gjør han fordi det nå foreligger en endelig rapport, Savile–rapporten, på 5000 sider som forhåpentligvis skal få fram sannheten rundt massakren hvor 14 mennesker døde og flere ble såra i sammenstøt mellom irske demonstranter og britiske soldater. NØH: Mr. Armstrong, i dag publiseres altså en omfattende britisk rapport om og omkring hendelsene på den berømte og berykta Bloody Sunday i Derry i Nord-Irland; hva kan man – som ire, som brite - håpe på i kjølvannet av den? CA: Det enkleste svaret er at man kan håpe at Savile-rapporten - som er over 5000 sider, og har tatt tolv år å lage - endelig skal gi oss sannheten om begivenhetene som fant sted 30. januar, 1972, i Derry i Nord-Irland. De ytre fakta er forsåvit kjent: vi vet at en fredelig demonstrasjon for rettighetene til den katolske minoriteten i nord utviklet seg til et blodbad, der britiske soldater drepte 14 mennesker. Men hvordan kunne dette skje? Og var de britiske soldatene virkelig provosert - slik som Widgery-rapporten, som kom ut to måneder etter blodbadet, hevdet - eller lå skylden hos britene? De fleste briter vil vel egentlig bare se fremover. Men for de protestantiske britene i Nord-Irland er dette en utrolig vanskelig sak, og flere av lederne til unionistpartiene har tatt avstand fra at saken tas opp på nytt på denne måten. For katolske irer er det nok lengselen etter rettferdighet, og oppreisning for ofrene (som ble beskyldt for å ha fremprovosert voldshandlingene) og deres familier som er det viktigste. For min egen del, er jeg en protestantisk ire som har vokst opp i Norge (de sør-irske foreldrene mine emigrerte på 60-tallet): jeg skjønner argumentasjonen til unionistene, men for meg vil en fred uten rettferdighet eller sannhet ikke være noe fullverdig alternativ. NØH: Hendelsene er jo, som kjent, blitt gjort til populærkultur gjennom U2s berømte låt «Sunday, bloody Sunday»; hvilken rolle har høy- og populærkulturen spilt (og spiller) i konflikten? CA: Man skal være forsiktig med å tillegge kulturen noe utslagsgivende, kausal rolle. Men det er helt klart at høy- og populærkulturelle ytringer har klart å holde fokus på denne saken oppe over lang tid, og også formidlet en interesse og lidenskap til både et internasjonalt publikum og senere generasjoner. Jeg vokste selv opp med U2-låta, og den treffer meg selv i ryggmargen hver gang jeg hører den. Innen den utrolig rike nord-irske samtidspoesien har også Bloody Sunday provosert frem mange spennende ting – fra Thomas Kinsellas nærmest rabiate tekst The Butcher’s Dozen (skrevet noen måneder etter selve begivenheten) til Seamus Heaneys langt mer subtile og varsomme dikt Casualty. Ruben Moi, som er postdoktor ved Universitetet i Tromsø, skal forresten publisere en flott lesning av diktningen om Bloody Sunday senere i år – artikkelen kommer med i essaysamlingen Crisis and contemporary poetry (redigert av Anne Kario, Sean Crosson, og undertegnede). Jeg må forresten også få lov til nevne film: det er veldig interessante og sterke filmer lagd om Bloody Sunday. For min egen del, gjorde filmen med tittelen Bloody Sunday (med James Nesbitt, kjent fra TV-serien Kalde føtter; i hovedrollen) et veldig sterkt inntrykk med sin sterke bruk av kvasi-dokumentariske effekter. NØH: Jeg husker godt en live-versjon av SBS hvor Bono skriker «fuck the revolution», hvor stor resonans fins det i den irske befolkningen for sånne utbrudd, eller med andre ord: hvordan står det til med revolusjonen om dagen? CA: I republikken Irland – dvs. sør-Irland – har nok de revolusjonære vært i mindretall veldig lenge, selv om man ikke skal glemme at nasjonen faktisk ble grunnlagt av «væpna revolusjon» under påske-opprøret i 1916. Sinn Fein og IRA har alltid hatt støttespillere sør for grensen, men de har aldri vært toneangivende politisk. I Nord-Irland har nok også revolusjonsiveren dempet seg i takt med fremgangen i fredsforhandlingene. Dette ble konkretisert av det berømte «Chuckle Brothers»–bildet, der sjefene for det ledende unionistpartiet (Ian Paisley) og Sinn Fein (Martin McGuinness) poserte sammen smilende, etter at de ble enige om å regjere Nord-Irland sammen. Med mer selvstyre, mer rettigheter for det katolske mindretallet, og masse økonomisk støtte fra både England og Irland, har befolkningen i Nord-Irland fått en langt mer velstående og harmonisk hverdag enn det de opplevde i de harde 70- og 80-årene. Men hvis den økonomiske krisen varer lenge nok, kan det selvfølgelig bli vanskelig å forutse fremtiden! NØH: ... og hvor lenge tror du U2 og Bono må synge sangen sin? CA: U2 synger nok så lenge de klarer å stå oppreist, og får betalt - spesielt etter at de flyttet til Nederland for å slippe å betale skatt til den irske staten! Men det er en flott sang: jeg drar neppe på konsert for å høre Bono & co. synge den i dag, men de gamle versjonene er fortsatt verdt å høre på. Og det sinnet, engasjementet og budskapet man finner der vil nok finne resonans i lang tid. Skandalen angående båten med forsyninger utenfor Gaza demonstrerer jo at man fortsatt må være på vakt, og ikke tillate stater å utøve ekstrem maktbruk på måfå. I can't believe the news today Oh, I can't close my eyes and make it go away How long, how long must we sing this song? How long? How long? ...

Relaterte artikler