F°

«Supermann tjener ingen penger på å redde verden igjen og igjen», synger Crash Test Dummies i Superman's song, som er noe vi har visst hele tiden så klart, men kanskje uten å tenke allverdens på det? Fordi: Det samme gjelder alle superhelter i (det stort sett amerikanske) superheltuniverset. De får krefter enten herfra eller derfra – så begynner de bare å redde oss, uten å vente på applaus, uten å sende faktura. Og det er noe der, tenker jeg, på en grå sommerdag midt i juni, som på befriende vis strider med den regjerende ånden i det vi kan kalle næringslivet: maksimer din egen verdi, sop inn det du kan, du er verdt det de er villig til å betale og så videre. Dette ser vi innenfor idretten så klart (kanskje fotball og basketball, særlig), med sitt uforståelige terreng av agenter og sponsorer, og når det gjelder lederstillinger generelt. Det vet vi. Det visste vi. Lite Supermann-takter å spore der (eller her). Det er ingens ansvar å tenke utover seg selv, virker det som. Som jo er superheltens ansvar: å tenke utover seg selv. Å tenke på de andre. De utsatte. De (midlertidig) hjelpesløse. Som det fins så mange av i verden. Det også visste vi. Vil det si at superheltene i Marvel og DCs tapning også er mer altruistiske enn folk flest? Kollektive? Nesten for sosialister å regne? Ja? Og er ikke det litt morsomt med tanke på både den vanvittige frykten for sosialismen i USA, samt den like vanvittige populariteten til, og dyrkingen av, superhelter. Nye filmer hvert år hvor de fiktive superheltene tjener ingenting (filmselskapene tjener fett, må sies). De slåss for deg og meg – lufta og kjærligheten. Til og med kyniske Tony Stark, som før han blir Iron Man tjener latterlig mye penger på våpenproduksjon, gir opp denne produksjonen, kommersielt sett, så fort han blir superhelt. Etter det er alle hans oppfinnelser mynta på fellesskapet. Ikke salg og distribusjon, lenger, men bistand. Vi burde alle vært superhelter.

For en drøy måned siden ble Nadezhda Tolokonnikova (22), Maria Aljokhin (24) og Ekaterina Samutsevich (29) fra Pussy Riot, dømt til to års fengsel for hooliganisme (som ifølge Wiki er synonymt med destruktiv og voldelig gruppeatferd) og viste verden at punken fortsatt har demonstrativ kraft og eksplosiv gyldighet. Det er så klart også lett å bli oppgitt av den offentlige prosessen mot PR, lett å tenke at det samme skjer med dem som en gang skjedde med Pusjkin og Dostojevskij (og skulle ikke ting forandre seg, egentlig? skulle ikke verden bli bedre på hundre år? rausere? rundere? bedre styrt? av bedre styrere?), lett å lure på hva kloden egentlig mener om ytrings– og religionsfrihet, lett å ønske at en allikevel var punkrocker. At det ligger noe i den som kanskje kan ta opp kampen mot stadig større klasseskiller, fattigdoms– og menneskeforakt verden over? Kanskje det foraktfulle uttrykket kan redde oss fra forakten? Kanskje. Vi spør Frode Grytten og Geir Gulliksen hva det egentlig er med punken, eller: hva det fortsatt er med den og hva som, om noe, gjør den vakker? Frode Grytten: Pønken er vakker fordi han er egalitær. Pønken lærte oss at vi også kunne, alle kunne, absolutt alle kunne, det fanst ingen hemmelig kode, fanst ingen fasit, fanst ingen nøklar ein måtte ha tilgang på. Musikken og kunsten var ikkje for eliten åleine, tilhørte ikkje dei andre, kunsten var vår, det var bare å grebbe til seg, stikke av med det ein fikk med seg. Ta Sex Pistols-konserten i Manchester juni 1976. Det var kun 35-40 personar i Lesser Free Trade Hall den kvelden, men kven fanst i publikum? Jo, Bernard Sumner og Peter Hook som seinare skulle danne Joy Division og New Order. Mark E. Smith var der, han skulle seinare danne The Fall. Morrissey var der, han skulle seinare danne The Smiths. Pete Shelley og Howard Devoto var med på organiseringa av konserten, dei hadde vel alt danna Buzzcocks. Desse langhåra, stinkande Manchester-gutane gikk ut frå konsertlokalet, godt fyrt opp, tent på, dei gløda, dei ville lage band, dei ville spele, skrive, lage songar. Ikkje fordi dei var imponert, ikkje fordi Sex Pistols hadde briljert, ikkje fordi Johnny Rotten var ein suveren songar. Nei, fordi dei skjønte at: helvete, det der kan vi også gjøre, ja, vi kan eigentlig betre enn det der, vi kan faktisk mykje betre enn det der. Dei kom ut frå konsertlokalet og verda tok ein sving til venstre. Pønken skapte ein flik av fridom for ein heil generasjon. Vakrare blir det vel ikkje? Geir Gulliksen: Til spørsmålet «var det noe vakkert med punken?» aner jeg ikke hva jeg skal si. Punk var jo en forretningsidé, og jeg synes vi skal kreve mer av oss selv og mer av hverandre enn å leve etter forretningsideer. Men er ikke alt en slags forretningsideer? var det noen som sa til meg en gang, og da begynte jeg nesten å grine, slik du kan grine av fortvilelse når det ikke virker som om det er noen vits i å si noe mer eller gå omkring eller gjøre noe som helst av det som en gang så ut til å være meningsfylt å gjøre. Men ok, selv om punk var en forretningsidé, og selv om den ideen liksom gjorde det mulig å selge det nye som ikke var nytt, så var vel punk en slags frigjørende fortelling også? En fortelling om at det er uttrykkskraften som betyr noe, og ikke alt det andre, ikke teknikken, i hvert fall ikke teknikken alene (selv om det faktisk kreves en viss teknikk for å kunne spille trommer eller bass eller gitar eller synge på nøyaktig den måten du måtte spille instrumentet ditt og synge når det liksom skulle være punk). Og der er vi igjen. For jeg liker ikke den måten vi lager forretningsideer eller fortellinger om oss selv og hverandre på, om hvordan det liksom skal være, og at det må være på den måten, for ellers er det ikke punk, og hvis det ikke er punk er det ikke bra, eller hva, helt til det ikke skal være punk lenger, men noe helt annet. Jeg likte ikke punk som forretningside, jeg likte ikke punk som et nytt og unnværlig produkt, jeg likte ikke punk som en ny kirke som alle skulle bøye seg for. Og jeg var aldri særlig opptatt av punk, forresten, men mye mer av det som senere ble kalt post-punk. Det var ingen som kalte det post-punk mens jeg hørte på det, jeg syntes det ga mening at det ble kalt new romantics, for eksempel, det var en fortelling jeg kjøpte og slukte og levde etter, helt til jeg ikke kunne leve etter den lenger, halvannet år senere. Og forestillingen om new romantics bar forresten med seg så mye melankoli og sentimentalitet og potensiell selvmedlidenhet at jeg vet ikke om den egentlig var så bra for meg. Men så kom jeg jo ut av det, og det gjorde vel alle andre også. Og jeg husker jeg tenkte at det ikke fantes noe musikk lenger som var for meg, som jeg kunne hengi meg til og la meg sluke av, og la meg bli tatt opp i av, og så videre. Og først mange år senere begynte jeg å tenke at det var da jeg måtte orientere meg på nytt. Jeg var uten en klar fortelling og ble mer åpen. Jeg kunne ikke bli en som hørte på jazz, men jeg begynte å høre Miles Davis likevel. Jeg kunne ikke bli en som hørte på klassisk musikk, men jeg hørte på Glenn Gould likevel. Og jeg hørte ikke på folk som så ut som visesangere, men jeg begynte å høre på Nick Drake. Og så videre, men det som var viktig med punken var kanskje noe annet, som hadde med klasse å gjøre. Tanken om at alle kunne spille, hvis de bare ville det sterkt nok. At du ikke trengte å komme fra det ene eller det andre slags hjemmet for å begynne å spille, at det kanskje til og med hjalp deg hvis du kom fra et hjem der du ikke hadde blitt ført inn i den rådende kulturen. Og det ligner litt på det som i blant skjer med litteraturen, har jeg tenkt, fordi det finnes en forestilling om at skriving er lett, at det bare er å skrive i vei og uttrykke seg og gjøre seg selv levende gjennom skrivingen. Og selv om det ikke er sant, kan det iblant være en fordel at det ser sånn ut likevel, fordi det åpner for en bestemt type oppriktighet, eller troskyldighet, eller hva skal vi kalle det, som antakelig er avgjørende. For alle. Det viktigste med punken var at den var anti-musikk. At det som ble kalt for punk handlet om å være imot den rådende musikken, for å redde musikken, for å ta den tilbake og gjøre den tilgjengelig for folk som ikke hadde så mye annet enn et behov for å gjøre seg forstått for seg selv og andre. Gombrowicz, for eksempel, var punk på 1950-tallet. Han var antilitterær for å redde litteraturen (og seg selv).

I et intervju i New England Review kommer amerikanske Edith Pearlman med den kanskje litt karnevaleske påstanden om at skrivemaskinen går datamaskinen en høy gang som forfatterhjelpemiddel. EP: Det går på det med revidering – og jeg gjør uttallige revideringer av manus, jeg stryker og skriver over og skriver ut på nytt – og at teksten liksom må gjøre seg kjent med meg igjen, hvert ord må godkjennes på nytt og på nytt. Den tankeløse sletteknappen, det slappe klipp og lim-grepet, ingen av dem fins på min gamle Hermes. Takk og lov. Datamaskinen er ikke til hjelp for en prosaforfatter. Fordi du må kunne være tålmodig, og du må kunne ta deg tid til å være kort. Er hun helt på jordet? Hun er helt på jordet, ikke sant?