Store ord (3)

Har størrelse noe å si også i litteraturen? Er store ord bedre enn små? I dag: romanaktuelle Olav Løkken Reisop.

FF: Hva er det største ordet du kan huske å ha brukt?
OLR: Må være ‘grandios’, i ordets rette betydning, eller ‘monumental’, eventuelt ‘ikonisk’, om ikke også ‘prangende’, som jo er et prangende ord, men det kanskje aller største ordet jeg har brukt må være ‘nei’, fordi det kan få det meste til å stanse.

FF: Kan du noen enda større som du også kan finne på å bruke en gang?
OLR: Ja, ‘ja’, og ja. Man kan i hvert fall tenke seg en høytidelig situasjon hvor bruken av dette ordet får de største konsekvenser, eller innbefatter det største av alt (et enda større ord som jeg ikke er i stand til å bruke). Det er jo lov å håpe at noen en gang skal avkreve akkurat det ordet av meg.

FF: Hva foretrekker du av store og små ord?
OLR: Små og store, side om side, eller alltid små, hvis vi sikter til bruken av ordet, hvordan konteksten kan få store ord til å bli små, alminnelige, altså når sammenhengen virker dempende, noe som kan gjøre det mulig å uttale de store ordene uten at de setter seg fast i vranga. Men også små ord kan være grandiose, i hvert fall hvis de er små på en påtrengende måte, hvis den hviskende stemmen som uttaler de små ordene er sin egen hvisken altfor bevisst og liksom roper ved å være lavmælt, nesten stille. Derfor bør man heller lære seg å beherske kontekstens påtrykk, det som Cleanth Brooks kaller ironi (igjen: i ordets rett betydning), mer enn man bør velge seg små eller store ord.

Relaterte artikler