F°

Et bunnløst svelg åpnet seg foran føttene våre i går formiddag, da nyheten om Stig Sæterbakkens bortgang tilfløt oss. Vi kjente det kalde gufset og rykket bakover. Straks etter var gapet lukket – men en god venn er ikke blant oss mer. Så hva gjør vi? Er det liksom meningen at vi skal gå videre og late som ingenting?

Fra sin kulturelle og geografiske outsiderposisjon har Stig Sæterbakken vært en paradoksalt toneangivende stemme i norsk litteratur. Han er en av få hjemlige forfattere som nyter respekt i alle litterære leirer. Han var en intellektuell av klassisk merke: lynende intelligent, men ikke cerebral; belest, men ikke forlest. Likegyldig om han formidlet eksistensfilosofi eller popsvisker, behandlet han sitt emne med alvor og innlevelse. Og samtidig med en påtakelig letthet – med vidd, med sang, med luft mellom linjene: den lettheten som kjennetegner alle store forfatterskap. Derfor stråler det en paradoksal livskraft fra Stigs tekster, selv når han skildrer sin egen skam og angst.

Stig har vært en av Flammes viktigste støttespillere gjennom fire år. Bare uker etter at forlaget ble stiftet, troppet han opp på kontoret vårt – uklanderlig antrukket, som alltid, og håret kjemmet bakover – med en potensiell debutant og flere ideer til oversettelser. Besøkene ble etter hvert så hyppige at Stig fikk sitt eget stykke kontorinventar: et askebeger til forbrenningsrestene fra hans velduftende cigarillos. Ikke sjelden hadde han med seg små presanger; en bok, en tekst til forlagets nettside, en hjemmebrent cd med låter av bandet Coil.

I vår beundring for Stigs litterære og intellektuelle prestasjoner er det lett å utelate det mest åpenbare: at han var en genuint snill fyr, med sterk, varm utstråling og en grunnleggende skikkelighet i alt han foretok seg. Han forlater dette livet med positiv saldo på alle kontoer. Duften av Stigs cigarillos henger fortsatt igjen i rommet hvor disse linjene blir nedtegnet.